Åttitallet uten ironi

Fire fra Liverpool gjør åttitallsbølgen stueren.

Trenger vi denne stadige hyllesten til åttitallets naivfuturistiske syntpop? Ikke hvis den lages av veike menn som er for unge til å huske hvor traurig mye av åttitalsmusikken egentlig var. Folk som mener å minnes at «Nik Kershaw? Han var bra, han!».

Ikke så med den ABBA-liknende besetningen i Ladytron; kvartetten er seriøs i forhold til sin åttitallsmiks av trist syntpop, Kraftwerk og Human Leagues «Dare». Uten ironi, men med en gjennomført holdning til at alt, også låttitlene og tekstene, skal låte åttitalls på en riktig måte. Dette må være den første åttitallshyllesten som ikke har gitt oss kvalmende erindringer. Men trenger vi det egentlig? Å sitte og høre på 16 kutt med melankolske duresynter og blek kvinnevokal føles ikke helt nødvendig i 2001.