Au pair som hushjelp

ARBEIDSLIV: Bør familier som har au pair gå med bøyd nakke og skamme seg?

I DOKUMENTAREN «Mammaranet» på TV 2 mandag 24. april, møtte vi Fillipinske Emmalyn som hadde jobbet som au pair i Norge. Hjerteskjærende var det når hun ringte hjem til sin lille datter på Filippinene. Avstanden mellom dem var så stor, og sjelden har vel kontrastene mellom et rikt land som Norge og fattige Filippinene kommet klarere frem. I ettertid har det vært en debatt i mediene om au pair-ordningen, med minst like tabloide overskrifter og sterke virkemidler som i dokumentaren. Bør familier som har au pair gå med bøyd nakke og skamme seg? Det er også blitt hevdet, både i dokumentaren og i den etterfølgende debatten, at au pairer er rettsløse. Forslaget har vært å kalle dem for hushjelper og følgelig da gi dem rettigheter som vanlige arbeidere har. Er dette løsningen?

I «EN LOV I SØKELYSET» publisert i 1952, foretok Vilhlem Aubert, Knut Sveri og Torstein Eckhoff en undersøkelse av hushjelpenes og husmødrenes kunnskap om og virkning av den nye hushjelploven som kom i 1949. Resultatet av undersøkelsen viste at det var klare begrensninger av lovens virkning. Man undret seg på om dette kunne ha noe med det korte tidsrommet loven hadde virket, og med dette utgangspunktet ble en ny undersøkelse foretatt seks år senere. Det viste seg at funnene ble svært like; også her viste undersøkelsen at kunnskapen om og virkningen av loven var svært begrenset. Disse undersøkelsene står som klassikere innen rettssosiologien fordi de tydelig viser at rettens virkning på samfunnsforhold ikke alltid er slik intensjonen var i utgangspunktet. Det som man fant ut i bearbeidelsen av hushjelpundersøkelsene, og som også er bekreftet ved senere undersøkelser av lignende art, er at det å jobbe i private hjem er svært spesielt. Det er ikke uten videre slik at vanlige arbeidsrettslige regler laget for arbeid i en offentlig sfære vil fungere i et privat hjem med personlige relasjoner. Tenk deg noe så enkelt som fritid: Klokken er fire og du går hjem fra arbeid, du har fri og kan gjøre akkurat som du selv vil. Tenk deg så en annen situasjon. Du er en au pair, klokken er blitt fire, familien har kommet hjem og du har fri. Så får du spørsmål om å ta ut av vaskemaskinen. Er dette arbeid? Utnytter familien deg? Som man forstår er det vanskelig å bruke vanlige arbeidsrettslige virkemidler i det private hjem, nettopp på grunn av arbeidets spesielle karakter. Å tro at man ved å omdefinere au pair til hushjelp vil endre noe vesentlig for disse kvinnene, er etter min mening en naiv holdning til lovers virkning. Jeg er på ingen måte uenig i at au pairer og vertsfamilier må ha et lovverk å forholde seg til, men jeg ser ikke det å innføre vanlige arbeidsrettslige regler som løsningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AU PAIR-ORDNINGEN bygger i all hovedsak på Europarådets avtaleverk om au pairer av 24. november 1969. Tiden er nok overmoden for en evaluering og oppdatering av dette regelverket. Det ligger en mulighet her til å lage et godt lovverk, som ikke følger de vanlige arbeidsrettslige regler, men som er spesialtilpasset au pair-ordningen og arbeid i det private hjem. Først og fremst tror jeg det må være snakk om et rammeregelverk. Det går ikke an å detaljstyre personlige relasjoner. Videre tror jeg det må opprettes en lavterskelinstitusjon hvor alle au pairer kan henvende seg for informasjon, eller med eventuelle problemer i arbeidsforholdet. En slik henvendelse må skje uten bekymring for å bli kastet ut av landet eller med fare for andre konsekvenser. En slik institusjon finnes i realiteten ikke i dag; au pair byråene er fragmenterte og tjener mange ulike interesser, UDI har ikke kapasitet, og politiet vil i all hovedsak kun gripe inn i alvorlige utnyttelsessaker hvor det er snakk om straffbare forhold.Au pair ordningen handler som sagt om personlige relasjoner, mellom au pair og vertsmor, au pair og barna osv. Det krever en sterk rygg å dra til et fremmed land og jobbe i en fremmed familie med fremmede normer og regler; det er ikke for alle å bli en au pair. Det krever også mye av en familie å få inn en au pair i huset. Som vertsfamilie for en au pair befinner man seg hele tiden i grenselandet mellom å være familie og arbeidsgiver. Dette krever at man er trygg på sin egen rolle og klarer å være tydelig ovenfor sin au pair. Med andre ord, det er ikke for alle å ha en au pair heller.

JEG LIKER å tenke på au pair-ordningen som et forstørrelsesglass som synliggjør personlige relasjoner, møte mellom ulike kulturer, møte mellom ulike samfunnslag og lovers virkning ekstra godt. Derfor tror jeg også at au pair-debatten har engasjert så sterkt; au pair-ordningen synliggjør kanskje et samfunn som ikke er slik vi ønsker det skal være. «Mammaranet» viste en gripende dokumentar om en verden hvor ressurser er urettferdig fordelt. Programmet sa meg lite om au pair-ordningen. Verden er urettferdig, men jeg tror ikke det er de som har au pair som er skyld i, eller nødvendigvis i størst grad opprettholder dette. I løpet av de siste fem årene har det vært en formidabel økning av au pairer til Norge, og ingenting tyder på at denne trenden er i ferd med å snu. Da er det viktig at vi har et regelverk som sikrer disse kvinnene et godt opphold. Dette gjøres best ved å ta utgangspunkt i arbeidets spesielle karakter og tilpasse lovene deretter.