TIDOBLING: I 2010 ble det ifølge UDI gitt 2 716 au pair-tillatelser i Norge, en tidobling fra tallene i 2000. Illustrasjonsfoto: John T. Pederen/Dagbladet
TIDOBLING: I 2010 ble det ifølge UDI gitt 2 716 au pair-tillatelser i Norge, en tidobling fra tallene i 2000. Illustrasjonsfoto: John T. Pederen/DagbladetVis mer

Au pairens nye klær

Når polakker bygger husene våre for full betaling, hvorfor skal ikke også filippinske au pairer få skikkelig betalt for jobben de gjør, spør Geir Ramnefjell.

I Norge er vi stolte over å ha høy kvinnelig deltakelse i arbeidslivet, og høy fødselsrate. Vi har en politikk som er innrettet slik, med sjenerøse foreldrepermisjoner og bortimot full barnehagedekning. Samtidig roper arbeidstakerorganisasjonen Spekter på lengre arbeidstid, og karrierebevisste menn og kvinner strekker arbeidsdagen så langt det går, før de spiser middag de har laget fra bunnen, setter en brøddeig og tar en kjapp runde i lysløypa før kvelden kommer. Når barnefamiliene i vår konservative tidsalder skal få tid til å være perfekte på alle livets arenaer, laster svært mange av dem en stor del av arbeidsbyrden over på en au pair. I 2010 ble det ifølge UDI gitt 2 716 au pair-tillatelser i Norge, en tidobling fra tallene i 2000. Nær 80 prosent kommer fra Filippinene. Vår feirede familie- og likestillingspolitikk baserer seg altså i ikke ubetydelig grad på en løgn som vi velger å kalle «kulturutveksling».

Før jul gjorde Justisdepartementet om på reglene for au pair-ordningen, der målet var å styrke elementet av kulturutveksling. Det viktigste grepet var at kvinner som har barn ikke kan være au pairer. Professor Raghild Sollund har forsket på temaet, og i en kronikk i Dagbladet forteller hun at regelendringen ikke vil ha noen effekt; au pairene oppfatter seg uansett som arbeidsmigranter. Statssekretær Pål Lønseth ignorerer forskningsdata glatt når han i sitt svar til Sollund insisterer på at au pair-ordningen er kulturutveksling, ikke arbeidsmigrasjon. Men, regjeringen vil følge med, sier han. Hvis ikke det blir mer «kulturutveksling» som følge av reglene, vil regjeringen vurdere nye tiltak - eller å legge ned ordningen. Spørsmålet er bare: Hva venter de på?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjønt. Kulturutveksling kan være så mangt. Jeg har hørt historien om au pairen som kom til landet, og oppdaget at hun ikke skulle passe et barn - men en liten hund. Og historien om vertsfamilien som under middagsselskapet latterliggjorde au pairen fordi hun ikke skjønte hvordan hun skulle lage kaffe med presskanne. Med regelendringene er familiene pliktige til å øke støtten til norskkurs fra 6000 til 7500 kroner i året. Hvis ikke dette fører til mer kulturutveksling, hva vil statssekretæren gjøre? Vil han innføre kurs i vaffelsteking? Bunadsbroderi? Eller må vi legge lista høyere? Rosemaling? Dragehodespikking?

Hvis vi vil ha et tjenerskap her i landet, må vi kunne være ærlige nok til å innrømme det - og gi dem anstendig lønn. Nå er det slik at systemet oppfordrer norske familier til å ha en person boende hjemme hos seg, som passer barn og gjør husarbeid - for noen tusenlapper i måneden. Minimumsbeløpet er økt fra 4000 til 5000 kroner i måneden etter regelendringen før jul - altså fortsatt godt innenfor noe som må kunne kalles sosial dumping.

Politikerne vegrer seg for å gjøre noe med ordningen, fordi den er populær. Høyre i opposisjon våger ikke å ha noen mening om saken, vel vitende om at mange av deres velgere enten har, eller drømmer om å ha, au pair. Det samme gjelder selvfølgelig Arbeiderpartiet. Selv vokste jeg opp i en familie med praktikant fra Danmark. Fram til jeg var tolv år hadde vi en dansk jente som bodde hos oss, var med på hytta, spiste brunost og lærte å gå på ski. Denne typen koselig kulturutveksling forgår sikkert i dag også, men vi lever i en annen tid. Vi kan gjerne kalle det noe annet også: gjestearbeidere. For opphever vi ordningen, må de inn på vanlige premisser - som utløser rett til opphold, familiegjenforening og hele rekka med goder vi aller helst ikke ønsker å tilby utlendinger som vil bo her.

Alternativet er å etablere et mer reelt marked for hjelp i hjemmet, der familier må betale noe som ligger nærmere et realistisk, norsk lønnsnivå. Langt færre vil kunne ta seg råd til det, men da vil også samfunnet bli tvunget til å ta hensyn til begrensningene som følger med høy arbeidsdeltakelse blant begge kjønn og store barnekull. Fleksible arbeidstidsordninger, redusert arbeidstid for småbarnsforeldre og heldagsskole kan være nødvendige tiltak. Slik det er nå, er vårt glansbilde av en samfunnsmodell dopet på «kulturutveksling.» Det er ganske pinlig.