Aud Schønemann

- Nei, nå tror jeg ikke det skal være mer. Denne uka ble jeg også ferdig med Radioteatret. Så nå er det slutt.

- Nå er det slutt


Aud Schønemann

Aud Schønemann har vel sagt det før. Men folk finner jo på så mye rart! Og når de ringer Aud og spør: Vil du være med på moro? Ja, da skjønner vel alle og enhver at en kan ikke være lei og si: Jo, nei, det er jo slik at jeg er pensjonist nå, da.

Heldigvis har Bo Hermansson klart å overtale henne til nye løyer i NRKs nye situasjonskomedie «Nr. 13». Handlingen finner sted på en Oslo østkant som ikke lenger har annet enn små spor av det gamle fabrikkmiljøet, Maja med skurefilla, 13 unger på to rom, og verdensreisen til vestkanten. Men i «Nr. 13» lever den genuine østkantfølelsen videre, selv om serien er spilt inn i et studio. På vestkanten.

AUD SCHØNEMANN SOM

fru Skau sørger for vaffelduft i gården, og er alltid parat som det naturlige sosiale midtpunkt. Nerven i hennes tilværelse er foruten ektemannen (Helge Reiss), renseriet i første etasje som de har drevet i en mannsalder. Nå vil de selge stasen, men bare et begravelsesbyrå er interessert i å ta over lokalene. I serien på åtte episoder møter vi også den alltid søkende læreren Unn-Berit (Marit A. Andreassen), arbeidsskye Roger (Geir Kvarme) og den iherdige vaktmester Ahmed (Behruz Arshi).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Serien er bygd på forestillingen «17. mai», som ble en dundrende kritiker- og publikumssuksess på Oslo Nye Teater i fjor. Og suksess ser det også ut for å bli på TV. Aftenpostens TV-anmelder Per Haddal mener Aud Schønemann endelig har fått en hovedrolle i en norsk TV-serie hun fortjener.

«Hun demonstrerer ikke bare sin unike timing, men også den karakterskildrende evnen. Hun er så glad for å vise den fram at det formelig lyser av henne,» skriver Haddal.

- DET ER SÅ HYGGELIG Å VÆRE

gift med Helge Reiss. Ja, hele teamet er jo så trivelige folk. Og så hyggelig at det foregår på Grünerløkka, da gitt. Så får vi brukt Oslo-dialekta også, sier Aud, som er født og oppvokst på lille Tøyen.

- Vi har ikke vært der på lenge nå. Men vi er ikke så veldig stedbundne etter å ha flyttet rundt mange ganger. Er så fryktelig glad i hele denne byen, vet du.

«Vi» er naturligvis Aud og ektemannen Jan Pande-Rolfsen. Et rørende vakkert ektepar som ser ut til å ha funnet den perfekte rytmen for et samliv. Et intervju hjemme hos Aud Schønemann i leiligheten på Majorstua er også et intervju med Jan Pande-Rolfsen, og vice versa. NRK-veteranen med landets vakreste stemme i klassen 45- 80 år er til stede som en mild observatør, oppmerksom kaffeskjenker og viktig bidragsyter i det rikholdige puslespillet Aud Schønemann.

- Vi traff hverandre gjennom Unge Skuespilleres Forening, og tenk, i august feiret vi gullbryllup. 50 år. Sammen med fire andre venner dro vi på biltur til Geiranger og bodde på hotell. Du kan tro det var koselig.

- Et godt samlivsråd i våre turbulente tider?

- Ikke la det bli hetende «ditt» og «mitt», men «vårt». Ellers bør en ha felles interesser. Det hadde vært umulig for meg om Jan hadde sagt: «Nei, skal du i teatret i kveld igjen.»

JAN SKAL HA TAKK FRA

det norske teater-, kino- og tv-publikum. Det er mye å glede seg over fra Auds karriere, men det spørs likevel om ikke Valborg og Moder'n vil bli de lengstlevende figurene for ettertida. Nylig ble innspillingen av den 14. og visstnok desidert siste Olsenbanden-filmen avsluttet. Valborg er selvfølgelig med på lasset.

- Valborg har gitt inntrykk av å være hjemmearbeidende, trofast, snill og naiv, og langt fra noen kriminell. Men noe må hun ha visst i alle disse åra?

- Hun er nok smartere enn hva folk tror. Hennes oppfatning er at gutta har vært uheldige med planene sine. Jeg vil ikke røpe noe, men jeg kan vel si at hun er mer aktiv i gjennomføringen denne gangen.

Muligens gikk Mote-Norge glipp av en utsøkt hattedesigner i Aud Schønemann.

I gamle dager var det noe så fint som «Oslo kommunale fortsettelsesskole for piker». Der studerte hun mote sammen med blant andre Mary Schau, den seinere fru Arve Opsahl.

- Det var ei artig tid. Men jeg har vel visst hele veien at det var skuespiller jeg skulle bli.

- Jeg tror det lå i blodet på jenta. Moren var jo danserinne og faren var skuespiller. Dermed var det vel meningen at det skulle bli slik, mener Jan.

I DEN GRAD FRU SCHØNEMANN

har noen nedtrappingsplan, må det være i hennes egen leilighet. For å komme dit må fire trappe-etasjer forseres, og klatringen egner seg utmerket som fysisk fostring. Ekteparet har lyttet til mang en tungpustet gjest opp gjennom årene.

- Vi flyttet hit for 18 år siden og da fløy vi opp og ned trappene. Nå tar det litt lengre tid, men det går da helt greit. Så lenge vi kan gå og krype skal vi bo her.

- Hva gjør du ellers for å holde deg i så god form? Jogging?

- Næ-hei. Det er jeg for gammel til. Men det hjelper på sinnet at vi aldri har to like dager. Så har vi jo landstedet vårt på Espa ved Mjøsa. Der er vi så ofte vi kan. Går turer og koser oss.

- I 1989 spilte du en gammel mor i stykket «Teppefall» på Centralteatret. Temaet var aktiv dødshjelp. Nå har debatten blusset opp igjen. Hvilke tanker gjør du deg omkring dette i dag?

- Hvert tilfelle er jo så individuelt. Men jeg synes at det er vanskelig når et menneske bare ligger der, uten håp og med store smerter. Da er det kanskje like greit å få slippe. Men det blir for privat å snakke om seg selv i en slik sammenheng.

53 ÅR ER GÅTT SIDEN AUD DEBUTERTE

på Centralteatret i «Tony tegner en hest». Seinere ble det talløse roller på Rogaland Teater, Det Norske Teatret, Oslo Nye, Chat Noir og mange flere scener. Har suksessen kommet så lett som det har sett ut?

- Noen vanskeligheter har det jo vært opp gjennom årene. I begynnelsen fikk jeg mindre roller. Men det var jo fordi jeg var så ung.

- Etter at «Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe» gikk for fulle hus i 1969 ved Oslo Nye, har det på en måte gått av seg selv, mener Jan.

- Du sier det er slutt med oppdrag nå. Hva skal til for å få deg i manesjen igjen?

- Det må være hvis Bo Hermansson ringer fra Sverige og foreslår at vi skal gjøre noe om en god stund. Da ville jeg ha sagt: «Ja, bare jeg lever så lenge, så.» Og han ville svare: «Men det är ju en förutsättning.»