Augustins urolige hjerte

En kunnskapsmettet, akademisk biografi om den tidlige kristendommens store tenker.

I forordet til Trond Berg Eriksens nye Augustin-biografi blir bokas tittel utdypet. Formuleringen «Det urolige hjerte» er ikke hentet fra en «billig legeroman», som forfatteren medgir at det kan høres ut som, men viser til Augustins tanker om menneskets situasjon. Uro er her naturlig, siden alle hjerter vil ønske seg fram og oppover - for til slutt å finne hvile i møte med sin skaper. Uroen blir en nødvendig egenskap ved det søkende menneske, ulik den rastløse higen etter opplevelser som Finn Skårderud på sin side har definert som «uro». Likevel handler det i begge tilfeller om å finne mål og retning ved tilværelsen, utover begjæret etter nytelse og selvrealisering.

Og Eriksen mener at Augustin har noe å tilby, siden det må være plass til «sannheter av mer enn én type».

Geskjeftig biskop

«Hvorfor er det blitt umulig å tro på engler?» spør Eriksen, og foreslår at vi har «mistet evnen til å lese det religiøse språket». Mens vitenskapen har tilbudt absolutte sannheter gjennom flere hundre år, har åndelige aspekter blitt fortrengt. Følgelig skjer det nå en nyreligiøs oppvåkning, og de opprinnelige kristne innsiktene kan være verdifulle. Eller som Nietzsche-kjenner Eriksen selv sier det: «Om Gud er død, er det ikke Augustins skyld.» Og vi tror ham på hans ord. Historien om Augustin er fascinerende nok, der vi følger ham fra fødselen i den nordafrikanske provinsbyen Thagaste midt på 300-tallets e.Kr., via reiser og studier i Karthago, Roma og deretter Milano, hvor han avslutter en karriere som retoriker og blir kristen. Siden drar han tilbake til Roma og studerer klosterlivet der, før han reiser hjem til fødebyen og oppretter Afrikas første kloster. Han blir filosof, så prest, og deretter en engasjert og geskjeftig biskop i over 40 år - mens han hele tida skriver. «En skremmende stor tekstmasse...», som Eriksen bemerker i litteraturfortegnelsen. Rent biografisk må Augustin også ha fortonet seg som et skremmende tema.

Kunskapsmettet

For hvilken bok skal man egentlig skrive, om et emne som dette? Her er et langt liv, et avansert forfatterskap, og selvfølgelig en enestående historisk, filosofisk og religiøs betydning. Eriksen velger en kombinert løsning, med biografiske skildringer, inngående tekstfortolkninger og idéhistoriske betraktninger vevd sammen til en usedvanlig kunnskapsmettet helhet. Imponerende er det i og for seg, selv om boka er vanskelig å plassere. Den er antakelig for akademisk for det store publikum, men likevel ikke noe rendyrket akademisk verk. Forfatteren skifter raskt fra underholdende anekdoter - som unge Augustin på pæreslang - til mange og

lange intellektuelle utlegninger. En slik vinkling kan fungere, dersom formen er helhetlig og kler sitt tema. Men Eriksens bok favner for bredt, og blir derfor verken engasjerende eller dyptloddende nok til å holde på leserens interesse fra begynnelse til slutt.

På sitt beste, når han trekker tråder fra Augustins tid til vår egen, byr forfatteren imidlertid på spennende og aktuell lesning. Dessuten er det avsluttende utfallet mot nåtidas såkalte «stupide forenklere», blant dem «korttenkte journalister og blinde teknokrater», legitimt nok. Augustins urolige hjerte har mye alternativ sannhet å by på.