Jordbærmus: Aune Sand på galleriet i Gammlebyen i Fredrikstad. Foto: Thomas rasmus Skaug / Dagbladet.
Jordbærmus: Aune Sand på galleriet i Gammlebyen i Fredrikstad. Foto: Thomas rasmus Skaug / Dagbladet.Vis mer

Aune Sand er hel ved

I Norge er kulturen drevet av misantroper. Vi trenger lysfontener og jordbærmus.

Meninger

Kritikken sitter løst når Aune Sand, Norges eneste blonde og langhårete latinoboy, gir ut en roman med romantiske klisjéfylte beskrivelser om begjær, kjærlighet og nesegrus beundring for kvinnekroppen og egen penis.

Å lage en roman med erotiske tekster på bokmål er en vanskelig oppgave. Å skape nye uttrykk er nesten umulig om man beveger seg utenfor ironien og sarkasmens trygge innpakning. Særlig om man beskriver det vakre. Skal man bli tatt på alvor som kunstner må du skrive om det stygge, og bygge opp under myten om menneskets komplekse og bestialske natur, våre kvaler og hang til destruktivitet.

Aune Sand bryter totalt med ironigenerasjonens uttrykksformer. Å skrive uten å ironisere eller være sarkastisk er umoderne og vanskelig. Å utvikle nye klisjeer for å beskrive begjær og kjærlighet er risikabelt. Det blir lett oppfattet som plumpt eller svulstig. Når man som Sand velger å skrive poetisk og lage nye metaforer om erotiske opplevelser kommer spyttklysene som perler på en snor. Det er umulig å ikke registrere forakten romanen til Sand klarer å virvle opp hos kulturdommerne.

De sterke reaksjonene handler om mer enn Sand sine romantiske klisjeer. I Norge er kultureliten ledet an av misantroper. Vi problematiserer, har et depressivt syn på tilværelsen og menneskets natur. Vi liker ikke farger. Vi holder oss til gråtonene når vi skal beskrive vår tilværelse. Ikke noe salsarytmer her i gården, vi er et folk uten hofter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kulturfeltet består av to segmenter - det intellektuelle segmentet og det folkelige segmentet. De to segmentene settes opp mot hverandre. For de i det intellektuelle segmentet er det å ta avstand fra naiv symbolikk og romantiske beskrivelser utrolig viktig. Du vil ikke assosieres med det, for da sier du rett ut at du ikke har fagkompetanse eller dømmekraft til å skille mellom kvalitet og patetiske banaliteter. Og har du ikke dømmekraft tilhører du det folkelige segmentet - de som ikke har smak.

Sand skriver romantisk, bløtt og emosjonelt om eget begjær for kvinnens kropp.

Klisjeene hagler. Det er nyskapende, drøyt, merkelig og helt hinsides. Ikke noe Facefuck me hard and piss on me her i gården, nei. Her er det mer En himmel full av stjerner blått hav så langt du ser.

Folk innenfor den coole kulturelitekretsen kan lage hastverkshumor og krenkeseminar, fremføre dårlig stand-up-satire, skrive brutalt ærlig og utleverende om seg selv, sin familie, sine sykdommer eller synger i falsett samtidig som de pakker seg inn i plast. Alt er lov bare det ikke har en naiv, romantisk, bløt eller pompøs form.

Kulturelitens speakere hater romantiske uttrykk. Pompøse og romantiske klisjeer leses som mangel på intellekt. Sosialrealismen og ironien ruler - vi er jordnære ikke-troende, ikke-drømmende pietister. Vi ler hånlig av patetiske latinoboys. Ingen seriøse kulturjournalister vil gi Aune Sand god kritikk - da mister de all troverdighet blant sine kolleger.

Å anerkjenne at det finnes produksjoner av høy kvalitet innenfor enhver sjanger er mangelvare i Kultur-Norge. Både kultureliten og de som definerer seg som folkelige dømmer hverandres uttrykk nord og ned. Kulturfeltet har utviklet tåpelige "kriterier" uten retningslinjer eller målbarhet for kvalitet og nyskapning. Det er basert på koder - og du må knekke kodene for å bli ansett som innenfor. Sånn skapes ingenting nytt, man bare reproduserer det som er trenden. Det er ikke plass til de som bryter med kodeksen - kultureliten har aldri gitt plass til de som gjør noe helt annerledes. Denne mangelen på inkludering av enkelte sjangre og uttrykk markerer kulturelitens avstand til folket, massene eller publikum som det og heter.

Men heldigvis er det typisk norsk å ikke like snobberi. Vi sympatiserer ikke med kultursnobber som henger ut folk som er annerledes eller lager særegne uttrykk. Vi vet at vi trenger latinoboys som Aune Sand og Ari Behn; lysfontener og jordbærmus. Vi trenger østblokk-girls som Anne B. Ragde, som bryter seg inn på Litteraturhuset og leier helikopter fordi hun vil raskt frem. De sender oss tilbake til oss selv. For når det rigide står ved siden av det pompøse minner det oss om at vi er både grandiose, pietistiske, romantiske, realistiske, patetiske, intellektuelle og banale. Og mange av oss er så teite at vi tror på kjærligheten, på å være trofaste og få være den ene utvalgte. Mange av oss er patetisk romantiske uten at det betyr at vi har et redusert intellekt.

I en tid da pornografien virker å være preget av at fetisjisme og hardcore sex-vold er det befriende at en mann skriver en roman som handler om å elske. For å elske - eller to make love - er det ingen som snakker om lenger. Alt er bare fuck, suck, fuckass, fuckface og fuck off.

Så hatten av dem som forsøker å skape nye uttrykk innenfor erotismen.

I kulturfeltet snakkes det mye om ubehag - om den ubehagelige kunsten. Det ubehaget du kjenner når du leser romanen til Sand avdekker kulturfeltets klamme angst og forakt for det lidenskapelige, gripende og følelsesfulle. Å beskrive sterke følelser uten å pakke dem inn i en iskald og analyserende form er tabu. Å la seg rive med er pinlig.

Altfor få kunstnere uttrykker seg romantisk, legge vekt på det vakre og filosofere over blomstenes beauty slik Sand gjør. Jeg ønsker meg mer romance, mer pathetico art og flere menn som snakker om å elske. Jeg er drittlei av porno, vold og pyroeffekter- I want more romance, more love!

Aune Sands film Dis ble slaktet da den kom, men uansett hva kulturjournalistene sier så er Dis er en kunstfilm laget på private midler av en mann som ser verden med andre øyne enn det misantropiske kulturfeltet. Dis brøt med samtidens kodeks for kvalitet og det gjør også romanen Jorbærmus. Når man bryter med samtidens kodeks for kvalitet kommenterer man den også den kodeksen man bryter med. Det er ikke populært.

Dis har kultstatus og det får har Jorbærmus også fått. Aune Sand er gjennomført og noe helt for seg selv- som posør, kunstner og person. Hel ved, som man sier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook