Aung San reddet av Fredsprisen

Aung San Suu Kyi, som fikk Nobels fredspris i 1991, måtte vente i 21 år før hun kunne dra til Norge og hente den. Det var fredsprisen som reddet henne. (Se video over.)

(Dagbladet): Før den burmesiske opposisjonslederen reiste til Oslo for å ta imot fredsprisen og holde sitt Nobel-foredrag i juni i år møtte Dagbladet henne i Yangon, hjemme i det huset hvor hun i så mange år hadde sittet i husarrest.

Nå er hun folkevalgt opposisjonsleder i parlamentet.

- Følte oss ikke glemt - Mens du satt husarrest fikk du to priser fra Norge, Rafto-prisen og seinere Nobels Fredspris. Hva betydde de for din kamp for demokrati og menneskerettigheter?

- De betydde forskjellige ting. Rafto-prisen var spesiell, fordi den var den første internasjonale prisen og den ble gitt til meg på ei tid da vi hadde vært gjennom en veldig, veldig vanskelig situasjon, sier Aung San Suu Kyi til Dagbladet.

- Dette var i begynnelsen av 1991. Vi hadde vunnet valget i 1990, og som en følge ble vi fryktelig forfulgt av regjeringa. Og vårt parti klarte så vidt å overleve. Jeg må si at det var ei tid da jeg tenkte at kanskje har verden glemt vår kamp. Plutselig hørte jeg i radioen at Rafto-prisen var tildelt meg. Og helt ærlig visste jeg ikke hva Rafto-prisen var. Men jeg satte stor pris på det. Jeg følte da: Vi er ikke glemt

- Nobelprisen ikke overraskende - Men Nobel-prisen var annerledes. Den kom seinere, og det hadde vært mye spekulasjon om den av en eller annen grunn på forhånd. Den kom ikke fullstendig overraskende. Og den hjalp oss så visst mye, fordi den ga stor oppmerksomhet rundt vår bevegelse, mer enn Rafto-prisen, fordi den er en viktigere pris. Men jeg kan ikke si at jeg setter mindre pris på Rafto-prisen, fordi den kom på ei tid da vi virkelig trengte den, forklarte Aung San Suu Kyi til Dagbladet.

Bare et par timer etterpå skulle hun reise til utlandet for første gang på 24 år.

For Nobelkomiteen var dette et godt mål på hvor vellykket det hadde vært å gi henne fredsprisen: Etter 21 års venting kunne hun dra ut av Burma og hente prisen i Oslo, for deretter å vende hjem til et land i rask demokratisk utvikling.

Dagbladets jury har vurdert prisen til henne som den fjerde viktigste i historien.