Men nå er det gått hull på ballongen. Forfølgelsen av rohingyaene er plutselig kommet i verdensbegivenhetenes fokus. Og Aung Sang Suu Kyi er utsatt for kritikk fra mange hold. En Facebook-kampanje, der målet er å få Nobelkomiteen til å kreve tilbake Fredsprisen den daværende demokratiforkjemperen fikk i 1991, har hittil samlet nesten 400 000 underskrifter. Det pågår også andre liknende kampanjer på Facebook.
Hva har skjedd, som gjør at verdens oppmerksomhet nå er rettet mot landet som fremdeles er kontrollert av generaler, men der Aung Sang Suu Kyi er den sivile politiske lederen?
For det første er omfanget med forfølgelser denne gang det største som har vært i moderne historie. 150 000 rohingyaer har flyktet til Bangladesh, tusener på tusener er blitt internflyktninger, landsbyer er blitt brent, kvinner voldtatt og et ukjent antall mennesker er blitt drept. Bildene av fortvilte rohingyaer på flukt på landjorda eller i båt på vei mot en usikker og elendig flyktningtilværelse vises nå i alle medier. FNs generalsekretær António Guterres advarer mot etnisk rensing, andre mener at det har pågått etnisk rensing lenge.
Men det er trolig også en annen årsak til at flere nå har fått oppmerksomheten rettet mot Myanmar. En opprørsbevegelse som kaller seg Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) gjennomførte 25. august angrep på flere politistasjoner i Rakhine-provinsen, der rohingyaene holder til. Mer enn tjue politifolk ble drept. Myndighetene i Myanmar var raskt ute med å hevde at de svært dårlig bevæpnede ARSA-medlemmene har støtte fra Al-Qaida, og nå har også Aung Sang Suu Kyi dratt terrorkortet og sagt at Myanmar slåss mot internasjonal terrorisme. Slikt vekker gjenhør mange steder i verden, sjøl om det ikke foreligger et eneste bevis på at ARSA, hvis leder har bodd i Saudi-Arabia, er tilknyttet al-Qaida. Det er imidlertid mange som advarer om at internasjonale terrororganisasjoner kan få innpass i Myanmar om ikke grusomhetene mot rohingyaene opphører.
Artikkelen fortsetter under annonsen
FN kaller rohingyaene «et av verdens mest venneløse folk». De har vært et fremmedelement helt siden Burma ble etablert som uavhengig stat i 1948. Da hadde landet vært britisk koloni siden 1824. Rohingya-minoriteten fikk ikke fulle rettigheter av den buddhistiske majoriteten og har med åra mistet de få de hadde. De kalles bengalere fordi Myanmars myndigheter – uten å kunne dokumentere det – regner dem for å tilhøre nabolandet Bangladesh. De bor i de fattigste områdene i Rakhine, de får lite eller ingen statlig hjelp eller støtte, og de fleste sykehusene i området er stengt for dem. I de siste åra er mange kastet ut av sine områder og plassert i internleirer. Rasismen er åpenbar. Myanmars utsending til Hongkong, den tidligere generalløytnanten Ye Myint Aung, kom med følgende karakteristikk av rohingyaene da han for noen år siden var sitt lands generalkonsul i Hongkong:
-De er stygge som troll.
Om lag 400 000 rohingyaer har flyktet til Bangladesh. Flesteparten har kommet de siste åra, hvor forfølgelsene har økt. I 2012 ble det satt i gang en stor forfølgelseskampanje etter at tre rohingyaer hadde voldtatt og drept ei buddhistisk jente. I oktober i fjor kom en ny runde med vold og utdrivelser etter at opprørsgruppa ARSA hadde angrepet flere politistasjoner og drept 12 politifolk. Buddhistmunker delte ut løpesedler der det ble hevdet at rohingyaene ønsket å ta over hele Rakhine-provinsen. Titusener ble jagd på flukt. Det meste gikk under radaren i den vestlige verden.
Det er ikke bare de militære som forfølger rohingyane. Faktisk har mange av overgrepene blitt begått av ultranasjonalistiske buddhistiske munker og organisasjoner støttet av munkene. Ved enkelte tilfeller har faktisk hæren måttet gripe inn fordi rasende munker har gått for hardt fram mot sivile. Den åndelige lederen for disse aktivistiske munkene er Ashin Wirathu, en fanatisk antimuslim som i sine taler oppfordrer til forfølgelse av muslimer. Sjøl hevder han å være en fredelig predikant. Når det gjelder ødeleggelse av rohingyaers eiendommer, har Wirathu tidligere hevdet at de brenner sine hus sjøl for å få plass i flyktningleirer drevet av hjelpeorganisasjoner. Tøv, ja. Men nå kan han i alle fall ikke si noe slikt mer, for det blir stadig færre som får drive hjelpearbeid for rohingyaene. I begynnelsen av uka ble FN nektet å sende inn nødhjelp til området.
Myndighetene går systematisk til verks mot rohingyaene. De straffes kollektivt hvis ARSA gjennomfører en aksjon. Mange moskeer blir brent med begrunnelse om at det mangler byggetillatelse. Området styres av en siviladministrasjon som er kontrollert av hæren. Denne måten å behandle rohingaene på minner mye om israelernes framferd mot palestinerne på Vestbredden. Og det er kanskje ikke så rart, for Israel har vært en av Myanmars støttespillere og samarbeidspartnere – også da militærjuntaen satt med all makt.
Israelerne har nære militære relasjoner til Myanmar. De eksporterer våpen og trener myanmarske spesialstyrker som opererer i Rakhine. Verken USA eller EU vil selge våpen til Myanmar. Den israelske avisa Haaretz skrev forleden at Israel ikke har noen planer om å stanse det militære samarbeidet med Myanmar – til tross for det som foregår der.
Israel kan ikke hjelpe generalene og Aung Sang Suu Kyi internasjonalt, men det kan Russland og China. Myanmar samarbeider nå med de to stormaktene for å forhindre at FNs sikkerhetsråd legger press på den buddhistiske staten i Sørøst-Asia.
Rohingyane vil fortsatt være venneløse.
