Aung San Suu Kyi og Burmas kvinner

Hva betyr løslatelsen av Aung San Suu Kyi for kvinnene i Burma?

19. juni fylte nobelprisvinner Aung San Suu Kyi 57 år. I år kunne hun feire dagen utenfor sitt hjem etter å ha sittet i husarrest i 19 måneder. Hun ble også holdt i husarrest i en seksårsperiode mellom 1989 og 1995. Men hva betyr hennes løslatelse? Hva vil det si å være «fri» i Burma? Hva betyr det for kvinner i Burma?

Ifølge Suu Kyi betyr hennes løslatelse at hun har full frihet til å reise utenfor Rangoon og utenfor Burma. Det er for tidlig å si hvordan dette vil fungere i praksis, men de siste observasjonene fra Rangoon viser at Suu Kyi skynder seg langsomt. Hun vil ikke reise utenlands ennå, sier hun, men Norge skal være det første landet på hennes liste når tiden er inne.

Men mens generalene i Burma smiler mot verdenssamfunnet og stolt viser frem sin gode vilje til å løslate en tidligere fredsprisvinner, som de har holdt i husarrest i 19 måneder, har den militære offensiven og retorikken mot de etniske gruppene tilspisset seg. Menneskerettighetene krenkes fortsatt på det groveste, tvangsarbeidet er ikke avskaffet, og om lag 1500 politiske fanger sitter fortsatt fengslet.

Den burmesiske eksilregjeringen og det internasjonale samfunnet ønsker Suu Kyis løslatelse velkommen, men er bekymret over at det ikke er kommet i stand reelle politiske forhandlinger og at menneskerettighetene fortsatt krenkes på det groveste. Suu Kyi advarer folket og det internasjonale samfunnet mot å trekke forhastede slutninger om hennes løslatelse. Dette er kun et lite steg på veien, sier hun, og minner folket om at veien frem mot demokrati fortsatt er lang. «Aung San Suu Kyi er tilsynelatende fri. Men det burmesiske folk er ennå ikke fritt,» sa statsminister Kjell Magne Bondevik i en appell i forbindelse med en solidaritetsmarkering for kvinner i Burma 19. juni på Eidsvolls plass.

Videre oppfordrer Suu Kyi det internasjonale samfunnet til ikke å myke opp presset på nåværende tidspunkt. Suu Kyis politiske parti, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), oppfordrer til fortsatt press, løslatelse av alle politiske fanger og fortsatt økonomiske sanksjoner. «Løslatelsen av Aung San Suu Kyi endrer ikke norsk Burma-politikk. Norske bedrifter oppfordres stadig til å avstå fra å handle med Burma. Turister oppfordres stadig til å avstå fra å reise til Burma,» forsikrer statsminister Kjell Magne Bondevik.

Burmas generaler frykter uten tvil den makt Aung San Suu Kyi besitter i egenskap av leder for NLD, som vant de frie valgene i 1990. Denne karismatiske demokratiforkjemperen har utvilsomt fortsatt folkets fulle støtte. Regimet i Burma har flere ganger valgt å isolere sin ikke-voldelige «fiende», i håp om at folkets støtte vil avta. Hennes løslatelse tidlig i mai viser at generalenes strategi er feilslått. Folkets hjerte og støtte ligger uten tvil fortsatt hos Aung San Suu Kyi, og hennes kamp for ikke-voldelige politiske reformer i Burma har nærmest gitt henne heltestatus både i Burma og internasjonalt. I dag står hun overfor en ny og like stor utfordring, nemlig å takle de enorme forventningene som det burmesiske folket har til hennes lederegenskaper.

Militærregimet i Burma, som i 1997 omdøpte seg til State Peace and Development Council (SPDC), gjør skam på begrepene fred og utvikling, for i Burma råder det verken fred eller utvikling. Regimet legitimerer sin maktposisjon ved å fremstå som beskyttere av nasjonal harmoni og stabilitet. Dette oppnår de ved utstrakt og systematisk voldsbruk.

Flere tiår med isolasjon og økonomisk vanstyre har gjort at Burma i dag er i en alvorlig økonomisk krise. Burma, som en gang var et av Sørøst-Asias rikeste land, ble i 2001 rangert av UNDPs utviklingsindeks på 118. plass av totalt 162 land. Militærregimet bruker hele 40 prosent av BNP på militæret og knappe 0,5 prosent på helse og 1,1 prosent på utdanning. Den økonomiske krisen og regimets forsømmelse av helse- og utdanningssektorene gir seg utslag i en feminisering av fattigdommen i Burma.

I 1997 ratifiserte Burma FNs Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination Against Women (CEDAW), men regimet har gjort lite for å iverksette tiltak for å bedre situasjonen for kvinner i Burma. Så sent som 19. november 2001 fordømte FNs generalforsamling regimet for fortsatt brudd på kvinners menneskerettigheter. Det gjelder spesielt kvinner som er internt fordrevne eller kommer fra etniske minoriteter eller fra den politiske opposisjonen.

I Burma utsettes kvinner for diskriminering, vold og tortur, spesielt i de etniske minoritetsområdene. Kvinner blir voldtatt og brukt til tvangsarbeid, som sexslaver og som bærere for hæren. Dersom de ikke klarer å fullføre oppgavene, blir de ofte slått, sparket, torturert og i verste fall drept. Skam, frykt for represalier, og visshet om at voldsutøveren ikke vil bli anholdt, gjør at de fleste kvinner som utsettes for vold, ikke anmelder forbrytelsene. Det faktum at voldsutøveren nyter så å si full immunitet, bidrar til at voldsbruken øker og til en viss grad legitimiseres.

Det sies at kvinner i Burma har en høy status i samfunnet. Dette er en myte, sier Aung San Suu Kyi. Hvor er kvinnene i den burmesiske regjeringen? I Burma er det få kvinner som har mulighet til å delta i det politiske liv og viktige beslutningsprosesser, og de fratas derfor muligheten til å skape sin egen fremtid. For å muliggjøre endring i Burma må Burmas kvinner spille en ledende rolle i å bane vei for sosiale, politiske og økonomiske reformer i Burma, sier Suu Kyi i en appell 19. juni.

På grunn av den økonomiske situasjonen har mange kvinner blitt tvunget inn i prostitusjon både i Burma og i nabolandene. Det antas at militærregimet er indirekte involvert i salg av kvinner (trafficking) til prostitusjon over grensen til Thailand, og at så mange som 40000 burmesiske kvinner, de fleste fra etniske minoriteter, arbeider i bordeller i Thailand. Enkelte blir bortført, mens andre lokkes med falske løfter om arbeid. Vold, stigmatisering, psykiske problemer og hiv/aids er hva som kan vente disse jentene.

Burma er et lappeteppe av etniske grupper, med mer enn 135 offisielt anerkjente etniske grupper. I de etniske minoritetsområdene der det ikke er inngått våpenhvileavtaler, bruker generalene bevisst vold mot kvinner som et verktøy i sin terrorstrategi mot sivilbefolkningen. Kvinner ydmykes, tortureres, voldtas og tas livet av for å tvinge sivilbefolkningen til lydighet. Kjønnsdiskriminering finner sted i de fleste områder av burmesiske kvinners liv og har røtter i tradisjonelle holdninger, men undertrykking, væpnet kamp, og ekstrem fattigdom har bidratt til å intensivere ulikhetene, spesielt i de etniske minoritetsområdene. Kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn opplever en dobbel form for diskriminering. Vedvarende endringer i burmesiske kvinners liv fordrer derfor en endring i den nåværende maktstrukturen.

På tross av den vanskelige situasjonen fortsetter Burmas kvinner kampen for å overleve i en hverdag karakterisert av vold, undertrykking og diskriminering. Burmas kvinner ønsker fred, anerkjennelse for sine rettigheter og slutt på et militærregime som undertrykker sin egen befolkning.

Gjennom informasjonsutveksling kan kvinner i Burma dele erfaringer, støtte hverandre og utvikle fremtidige strategier. Den styrke som kvinner i Burma viser er bevis på deres hårdnakkethet og evne til å engasjere seg i egen problemløsning. Her ligger potensialet for endring og nøkkelen til å realisere en bedre fremtid. Den voksende burmesiske kvinnebevegelsen og aktive burmesiske kvinner i eksil, som stadig finner nye måter å bekjempe motgang på, er bevis for at endring kan virkeliggjøres på kvinners egne premisser.