Aurdal og kjønnskrigen

PAPPAPERM: Når vi øker pappakvoten med fire uker mener Dagbladets Martine Aurdal at jeg driver kjønnskamp mot pappa til fordel for mamma. Det er en lite treffsikker politisk analyse ettersom vi må tilbake til 1993 da pappakvoten ble innført, for å finne et tilsvarende løft for fedrene.

Aurdal hevder at jeg bidrar til « kjønnskrig» fordi jeg er opptatt av at mødre er slitne etter fødselen. Hun ønsker å tredele permisjonen, og har tidligere argumentert mot at vi trenger å utvide fødselspermisjonen for å forlenge fedrekvoten. Tjener man godt og kan ta ut 80 prosent lønn, kan mamma begynne å jobbe når babyen er åtte måneder. Da kan pappa trille fra Grünerløkka ned til mammas kontor i Oslo sentrum for litt pupp. Det er helt overkommelig. For de lavtlønte, som ofte tar ut 100 prosent lønn under permisjonen, blir hverdagen en helt annen. De begynner gjerne å jobbe når babyen er seks måneder, mens halvparten fortsatt nattammer. Bor man på Jessheim og må ta toget førti minutter fram og tilbake for å komme på jobb i Oslo, blir det tungt. Men som Aurdal en gang sa til meg i en debatt med tema amming og tredeling: «Hvis mamma kan komme seg fra Jessheim til Oslo hver dag, så kan vel alltids pappa og babyen reise fram og tilbake hver dag de også». Aurdals forslag smaker mer av slit enn likestilling. Det er også tvilsomt om pappa føler seg mer likestilt om han bruker halve dagen på å frakte ungen til mammas bryst. Mannspanelet ba i våres om 11 uker til far. Regjeringen har fulgt opp og gitt far ti uker.

Aurdal hevder videre at jeg skal ha insistert på ikke å innføre selvstendig opptjeningsrett for de fedrene som har en kone som jobber mindre enn 50 prosent. Det er ikke riktig. Vårt mål er fortsatt å gi pappaukene også til fedre hvis kone er hjemmeværende. Dagens ordning hindrer derimot ikke pappa å ta ut permisjon selv om mamma ikke har jobbet før fødselen. Han kan ta opp til 39 uker hvis mamma begynner å jobbe eller studere. Pappa kan få åtte ukers permisjon hvis mamma begynner å jobbe etter ti måneder. Pappa er altså ikke uten rettigheter, men har ikke krav på selve pappakvoten hvis mamma har jobbet mindre enn 50 prosent. Vi har utvidet opptjeningsrettighetene også til å gjelde selvstendig næringsdrivende og til folk på yrkesrettet attføring. Det betyr at stadig flere kan ta ut pappakvote.

Innføringen av pappakvoten har vært en suksess, og norske menn er blant de som tar mest ansvar for sine barn i verden. Norske menn jobber mindre enn før, mens kvinnene ligger på topp i Europa både når det gjelder antall fødsler, amming og yrkesdeltakelse. Derfor er jeg for en politikk som både gjør at mamma kan trappe ned på ammingen og får sovet om natta før hun skal begynne på jobb, men som også bidrar til at pappa tar mer ansvar.

Å hevde at jeg bidrar kjønnskrig, er mot bedre vitende. Jeg deler derimot analysen til Dagbladets Marte Michelet, som også er kritisk til regjeringen. Hun sier om forslaget om tredeling «… det er intet mindre enn krise for feminismen hvis dens tilhengere ikke klarer å komme opp med gode og troverdige løsninger som fungerer for flertallet av norske kvinner.»

Aurdal på sin side hevder at det kun er Arve Juritzen som i dag snakker på vegne av norske menn. Men kanskje er ikke norske småbarnsfedre er enige med Martine Aurdal at de er ofre i en kjønnskrig? Kanskje de rett og slett synes det er bra at vi utvider pappapermisjonen til ti uker?