KOMMENTARER

Skogbrannene i Australia:

Australia på vippepunktet

Kunne Australia bli det samme etter den største skogbrannsesongen noensinne? Vi reiste for å finne ut.

FLAMMEHAV: Brannene i Australia har rammet et område på størrelse med nesten hele Sør-Norge, over 50 000 kvadratkilometer. De har drept minst 24 mennesker, tatt over 2400 hus og drept anslagsvis 1,5 milliarder dyr. Foto: Matthew Abbott / New York Times
FLAMMEHAV: Brannene i Australia har rammet et område på størrelse med nesten hele Sør-Norge, over 50 000 kvadratkilometer. De har drept minst 24 mennesker, tatt over 2400 hus og drept anslagsvis 1,5 milliarder dyr. Foto: Matthew Abbott / New York Times Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

NEW SOUTH WALES, AUSTRALIA (Dagbladet): I klimaforskningen er «vippepunkt» et skummelt ord. Det handler om når naturen får nok. Den får blant annet nok når tundraen blir så varm at den tiner, og slipper ut metangass i atmosfæren som har vært lagret i den frosne bakken i århundrer. Det handler om ganske brå, ugjenkallelige endringer.

Jeg lurer på om vi også bør snakke om en annen form for vippepunkt. Et som ikke er skummelt, men som også er en brå og ugjenkallelig endring.

Et punkt hvor folk i stor skala skjønner hvilken trussel klimaendringene er, som endrer holdningene deres, hva de gjør, hva de tenker, hvem de stemmer på ved neste valg.

Finnes slike vippepunkt?

En av de beste måtene å finne ut av dette på, er antakelig å reise til Australia og se hvordan den verste skogbrannsesongen i landet noensinne påvirker menneskene som bor der. Blir Australia det samme etter dette?

Norge og Australia er på enkelte vis ganske like. Begge land har en stor industri som tjener gode penger på fossil energi, og som er viktig for landets økonomi. Vi har olje og gass, Australia har kull. Likevel, der vi er vant med at debatten stort sett er parkert når det gjelder spørsmålet om klimaendringene er reelle, menneskeskapte og allerede synlige, er situasjonen en helt annen i Australia.

Frontkjemper mot klima

I Norge kjemper politikere for og mot ulike klimapolitiske tiltak. I Australia går det dypere. Der har sentralt plasserte politikere kjempet mot selve klimavitenskapen. Vi møtte den fremste av dem på en bar i den lille fjellandsbyen Adaminaby, i det som kalles Snowy Mountains. Her pleier folk å gå på ski om vinteren. Etter tre år med tørke i landet, brenner det nå i Snowy Mountains.

Inn døra i baren, kledd i gul og blå uniform fra Regional fire service (RFS), kommer Tony Abbott. Midt i desember sa han i et intervju med israelsk radio at verden var i klørne på en global klima-kult, og påsto at menneskelig aktivitet ikke er den viktigste faktoren som fører til global oppvarming. Den israelske kringkasteren var uforberedt på at en tidligere statsminister skulle komme med åpenbar desinformasjon, fikk ikke konfrontert ham og beklaget overfor lytterne etter intervjuet.

Nå er han sotete fra topp til tå, skåler i øl og lar seg avbilde av meg og den enslige Reuters-fotografen som også er i lokalet. Ingen intervjuer, sier han når vi spør.

Abbott var statsminister for den konservative koalisjonen, ledet av The Liberal party, fra 2013 til 2015. Abbott sørget for å skrote det som var landets spede forsøk på et kvotesystem for CO2-utslipp. Han har også utmerket seg som hardliner i innvandringspolitikken. Og samtidig som han skrotet klimapolitikk, vekket han til live tradisjonen med adling i Australia. En av dem han rakk å adle var den da 93 år gamle prins Philip, dronning Elisabeths ektemann. Få skjønte hvorfor.

Abbott har jobbet som frivillig i RFS i mange år, og gjør egentlig en viktig jobb nå – som en av 70 000 registrerte frivillige. Men at nettopp han, den politiske brannstifteren, går rundt her og slukker branner er vanskelig å ikke tolke som en politisk handling. Hvem vet hvor de politiske vindene blåser? Den nåværende statsministeren er i trøbbel. Det er ikke dumt å ha noen bilder av seg selv i brannuniform å vise til, for en mann som representerer det som viser seg å være et utbredt syn: Brannene er fæle, men de har landet alltid hatt. La oss ikke kaste bort tida med å snakke om klimaendringer, la oss slukke brannene og kommer oss videre.

BRANNMANN OG POLITISK BRANNSTIFTER: Vi møtte tidligere statsminister Tony Abbott på bar. Foto: Geir Ramnefjell
BRANNMANN OG POLITISK BRANNSTIFTER: Vi møtte tidligere statsminister Tony Abbott på bar. Foto: Geir Ramnefjell Vis mer

Mannen som etterfulgte og sørget for å kaste Abbott, partikollegaen Michael Turnbull, ble selv ofret noen år seinere. Han hadde blant annet tatt til orde for mer offensiv klimapolitikk. Erstatteren ble dagens statsminister, Scott Morrison. De konservative publikasjonene i Rupert Murdochs mediekonglomerat News Corp, ble regnet som bidragsytere til dette. Under brannene her nede har «the Murdoch media» blitt beskyldt for å tone ned klimaspørsmålet i dekningen av brannene. De har blant annet lagt vekt på arrestasjonen av enkelte som har satt brann på skogen, selv om dette har blitt avvist fra eksperthold – blant annet fra ledelsen i RFS. Brannene skyldes i all hovedsak lynnedslag, det har vært noen få tilfeller av brannstiftere, sier Ben Sheperd fra medieavdelingen i RFS i et intervju med oss.

Under oppholdet her nede førte en lekket e-post til alvorlige problemer for News Corp. En ansatt, Emily Townsend, sendte en e-post til alle ansatte og ledelsen hvor hun tok et kraftig oppgjør med dekningen. Hun karakteriserte den som «desinformasjonskampanje», fylt med «uansvarlig» og «farlig» dekning av skogbrannene. Townsend, som hadde jobbet i News Corp i fem år, skrev at hun fant det «uforsvarlig å fortsette å arbeide for selskapet, vel vitende om at jeg bidrar til spredning av klimafornektelse og løgner». News Corp avviste anklagene, og forsvarte sin journalistikk.

I likhet med Abbott kommer også vi oss videre. Vi reiser inne i områdene hvor hele landsbyer har blitt truffet av flammehavet.

I avsvidd landskap

Australia er enormt. Områdene som er brent, dekker mer enn hele Danmark. Det dekker hele Finnmark og Troms fylke, eller nesten hele Sør-Norge fra Trondheim og sørover.

Men når du er i Australia, blir brannene små på kartet. Helt til du setter deg i bilen, og kjører gjennom kilometer på kilometer med svidd skog og villmark, svidde hus og store redskapsboder – «sheds» hvor folk på landsbygda har maskiner og utstyr.

«Jag trivs best i avsvidd landskap», skriver en kompis til meg på Instagram, som svar på de endeløse oppdateringene mine av brente biler, hus, veiskilt og svarte, nakne trær.

De som har opplevd dette, som har sett flammene har blitt til ildstormer som har kastet biler 500 meter av gårde, de må vel ha nådd vippepunktet?

Episenteret

STERKE MOTSETNINGER: Cobargo lå midt i flammehavet. En typisk, australsk landsby med til dels sterke motsetninger mellom landbruksinteresser, turisme og andre småbedrifter. Foto: Geir Ramnefjell
STERKE MOTSETNINGER: Cobargo lå midt i flammehavet. En typisk, australsk landsby med til dels sterke motsetninger mellom landbruksinteresser, turisme og andre småbedrifter. Foto: Geir Ramnefjell Vis mer

Vi er i Cobargo, et av episentrene for brannene, hvor innbyggerne kjempet for å redde bygninger og liv nyttårsaften. En rekke hus og bygninger brant ned til grunnen, to døde. Vi møter Peter Logue, kontaktperson for media, som har kommet i strie strømmer i dagene etterpå. Statsministeren kom også, det gikk ikke så bra for ham. Han ble praktisk talt jaget ut av byen. Nå geleider Peter oss gjennom hjelpesenteret, vi sier takk og han sier: Ingen fare, det er dette de ikke betaler meg for å gjøre.

Peter er opprinnelig ire, tidligere journalist og utenrikskorrespondent. Nå er han pensjonist og arrangør av en årlig musikkfestival, Cobargo Folk Music Festival. Han røyker rullings, han startet igjen «for å forbedre luftkvaliteten». Han er tidligere leder for presseklubben, og har tatt imot tekster fra Tony Abbott som redaktør. «Han var en idiot. Han er fortsatt en idiot!».

FIXER I FLAMMENE: Peter Logue koordinerer pressehenvendelser som frivillig. Foto: Geir Ramnefjell
FIXER I FLAMMENE: Peter Logue koordinerer pressehenvendelser som frivillig. Foto: Geir Ramnefjell Vis mer

Han beskriver den spente situasjonen i landsbyen, mellom mer tradisjonelt orienterte gårdbrukere og de som lever av turisme. «De vil vanne jordene sine, selv om den gjenværende vannforsyningen er nede på 30 prosent. Men ingen fare, jeg vinner. For jeg er sterkere enn dem, hehe.»

ØMTÅLIG TEMA: Gary Potts, Frances Perkins og hunden Rosie. Pensjonistparet mistet hele vingården i brannen, bare huset sto igjen. Selv i denne desperate situasjonen er klimaendringer et ømtålig tema. Foto: Geir Ramnefjell
ØMTÅLIG TEMA: Gary Potts, Frances Perkins og hunden Rosie. Pensjonistparet mistet hele vingården i brannen, bare huset sto igjen. Selv i denne desperate situasjonen er klimaendringer et ømtålig tema. Foto: Geir Ramnefjell Vis mer

En kort kjøretur unna finner vi vingården til ekteparet Gary Potts og Frances Perkins. Det vil si, det som var vingården der. Alle vinrankene er svidd av, den praktfulle eiendommen full av nakne, svidde trær. Bare huset står igjen. Det ble reddet takket være sprinkleranlegg på og rundt huset.

Ekteparet, pensjonister fra hovedstaden Canberra like ved, er likevel stoiske. De stiller sporty opp for pressen, viser fram ødeleggelsene, men Gary er litt forsiktig med å snakke om klimaendringer. Ikke fordi han tror på forskningen, tvert imot, men fordi han vet det er kontroversielt. Kona Frances er derimot villigheten selv, og jeg tar en egen spasertur med henne på gården. Hun fortviler over klimapolitikken i landet, som har gått fra å være offensiv til å bli det motsatte.

BRENTE RANKER: Vingården til Gary Potts gikk med i flammene som nå herjer i Australia. 18 år har han brukt på å opparbeide seg både et rykte og en kvalitet han er stolt av. En time brukte flammene på å rive alt ned. Vis mer

På andre siden av landsbyen møter vi et annet ektepar, Philippe og Marie-Claude Ravenel. De har beholdt levebrødet, smia, som er deres lille familiebedrift. Huset 40 meter unna har brent ned. Det var et vakkert nybyggerhus fra 1870, forteller de. På en bakketopp, med utsikt over landskapet. Nå er det bare murstein og vridde stålrester tilbake. De to flyttet hit fra Sveits i 2006, og nå er alle personlige eiendeler borte. De har funnet igjen litt servise. Det ble ødelagt i kantene av å vaskes i oppvaskmaskin, men har tålt varmen som smeltet glass og metall. Stålbladet fra urtekutteren til Philippes bestemor har de også funnet, det kan kanskje repareres, sier de.

Vi snakker litt om klimaendringer, og ekteparet Ravenel tenker høyt om hvordan de skal bygge opp dette for å sikre seg videre.

Midt under praten får vi besøk av en som tenker annerledes. Tony Allen, mannen de kjøpte huset av for 15 år siden, stor landeier og tidligere ordfører i området kommer med et annet journalist-team. Allen er i 60-årene, og vi kommer i prat. Han brummer når han snakker. «Det har ikke brent som det her på 1000 år», sier Allen. «Det vi må sørge for nå, er å anlegge et nytt 1000-årsperspektiv. Det er sånn vi må tenke.»

Jeg forteller det ikke til ham, men det han sier minner meg om en historie jeg hørte fra tidligere sjef for USA miljødirektorat, Gina McCarty. Hun holdt en fargerik tale for å muntre opp en forsamling betuttede klimaforskere i San Fransisco under klimatoppmøtet i byen i 2018.

Historien går omtrent slik, og er vel bare sånn cirka sann: En ordfører i USA måtte håndtere en oversvømmelse som hadde rammet byen, og gikk til forskerne for å få en forklaring. Det er en 100-årsflom, sa de, men la til at det kunne komme oftere på grunn av klimaendringene. Ordføreren møtte pressen og sa det var en hundreårsflom, vi skal rydde opp, ingen fare.

To år etterpå kom det en ny flom, og ordføreren dro tilbake til forskerne: Dere sa det var en hundreårsflom!, klaget han. Ja, men vi sa også at det kunne skje oftere på grunn av klimaendringer. Ordføreren ante råd. Han møtte pressen, og forklarte: Det var en ny hundreårsflom. Den forrige gjaldt for de forrige 100 årene, denne for de neste hundre årene.

To år seinere kom en ny flom, og da ga ordføreren opp og innrømmet: Fuck it, it’s climate change!

Hester, hunder og mennesker på stranda

Batemans Bay er en surferlandsby og et ferieparadis. Nå er det tomt midt i turistsesongen, vegetasjonen er nedbrent og mange hus svidd til grunnen. James Findlay mistet barndomshjemmet, mora Anne mistet huset sitt. Bassengområdet hvor James innrømmer at han ble bortskjemt bak palmetrær og en Bali-inspirert hage er forkullet. De to var ikke her da flammene kom, men James forteller hvordan folk i byen måtte flykte helt ned på stranda. Mennesker, hunder, hester. Alle var samlet på stranda mens flammene spiste opp hus og vegetasjon bak dem. Et maretittscenario som det er vanskelig å ikke bli grepet av tanken på.

En av dem som opplevde det samme i en annen by lenger sør langs kysten, skrev et innlegg i the Guardians australske utgave: «Jeg har alltid stemt på de liberale, men etter å ha søkt tilflukt på stranda med familien min kan jeg ikke støtte denne regjeringen».

So where the bloody hell are you?

Scott Morrison, statsminister i Australia, har allerede fått de første meningsmålingene. Oppslutningen om ham som statsminister har falt med åtte prosent, opposisjonslederen fra Labour har gått forbi. Han kalles gjerne «Scotty from marketing» nå. Det spiller på hans fortid som turistminister, hvor han ble berømt for å være øverste ansvarlig for en turistreklame tidlig på 2000-tallet, som avsluttes med at den bikinikledde modellen Sara Bingle går bortover stranda og spør kameraet: «So where the bloody hell are you?»

SCOTTY FROM MARKETING: Statsminister Scott Morrison (t.h.) er i trøbbel for håndteringen av skogbrannene, og forsøker å ta grep. Men han nekter å endre klimapolitikk. Her fra Cobargo med Tony Allen (i midten) Foto: Reuters
SCOTTY FROM MARKETING: Statsminister Scott Morrison (t.h.) er i trøbbel for håndteringen av skogbrannene, og forsøker å ta grep. Men han nekter å endre klimapolitikk. Her fra Cobargo med Tony Allen (i midten) Foto: Reuters Vis mer

Den har hjemsøkt Morrison nå, etter at han midt under oppseilingen til skogbrannkatastrofen reiste på ferie til Hawaii.

Han er i såpass mye trøbbel at han også får kritikk fra sine egne. Vi har fått booket et intervju med den kanskje mest framtredende av disse kritikerne, og ventet utenfor en fish n’ chips-restaurant i Batemans Bay.

Andrew Constance er transportminister i denne delstaten, New South Wales. Han er også fra The Liberal Party, men har kritisert manglende hjelp og bedt de føderale myndighetene «bla opp sjekkheftet». Constance gikk også enda lenger. Han uttalte til pressen at statsministeren og partifellen kanskje fortjente velkomsten han fikk i Cobargo, altså da Morrison ble jaget ut av byen mens mobilkameraene fanget det og spredte det raskere enn en skogbrann i sosiale medier.

Jeg forventer en litt formell, dresskledd politiker, men i stedet møter vi en kar i jeans og rutete skjorte. Han har bølgete hår, lett grånende, solbrun og snakker med brei aksent. Han ser ut som en blanding av Lothepus og John F. Kennedy. Midt i 40-årene, og en mann som oser politiske ambisjoner når han snakker.

OPP OG FRAM: Andrew Constance er partikollega med statsministeren, men har utmerket seg som sterk kritiker etter brannene. Når vi spør ham om klimapolitikk, blir han unnvikende. Foto: Geir Ramnefjell
OPP OG FRAM: Andrew Constance er partikollega med statsministeren, men har utmerket seg som sterk kritiker etter brannene. Når vi spør ham om klimapolitikk, blir han unnvikende. Foto: Geir Ramnefjell Vis mer

Nå spiller han ned konflikten med statsministeren, slår fast at Morrison har gitt en unnskyldning – til ham. Det viktige nå er å få samfunnet på beina igjen. Sant, og udiskutabelt riktig. Jeg klarer likevel ikke å la være å tenke på at det lyder som et ekko av politikere i USA, som etter naturkatastrofer gjerne underspiller klimaspørsmålet og vil vektlegge opprydding og gjenoppbygging.

Inntrykket forsterkes når jeg spør ham om klimaendringer. Da svarer han unnvikende, og vil peke på andre ting som har sviktet i forkant av brannene.

For meg framstår dette mer som et forsøk på politisk posisjonering. Scotty fra markedsavdelingen er kanskje ferdig. Nå er kampen igang om posisjonene som kanskje blir ledige hvis Scott Morrison forsvinner og erstattes av en annen i partiet. Intervjuet med Andrew Constance lyder ikke som en som vil ha et oppgjør, det lyder som en med spisse albuer.

Mens vi etterpå sitter og dytter i oss fish n’ chips servert av takknemlige eiere i den nesten tomme restauranten, overhører vi Constance fra bordet noen meter unna. Han sitter med et par andre journalister som sanker tips til lokale kjentmenn. Constance anbefaler dem å ta kontakt med Tony Allen, vår venn med 1000-årsblikket fra Cobargo. «He’s a great gaay», sier Constance.

Sex, politikk, religion – og klimaendringer

Fotografen min på turen, og samtalepartner gjennom lange dager på veien over et enormt område, sier at det er noen få temaer australiere gjerne har unngått i høflig samtale: Sex, politikk og religion. Nå snakker man gjerne om det, men ligger unna snakk om klimaendringer.

Men det er noe som skjer nå. Scott Morrison har måttet vise handlekraft, og har lovet en nasjonal granskningskommisjon etter brannene. Skal den la være å se på klimapolitikk? Det vil i så fall være høyst kontroversielt, og vil forlenge det politiske presset - fram mot neste valg i 2022.

James Murdoch, sønn av Rupert og medlem av styret i News Corp, rykket tirsdag ut med sterk kritikk av dekningen av klimaspørsmål i familiens nyhetsorganisasjoner. I en sjelden, felles uttalelse sammen med kona Kathryn, via en talsperson, sier de: «Kathryn og James’ syn på klima er vel etablert, og det samme er deres frustrasjon over noe av dekningen av klima i News Corp og Fox News». «De er særlig skuffet over den pågående fornektelsen blant nyhetsmedier i Australia, gitt de åpenbare bevisene om det motsatte.»

SKIPPY: En massiv frivillig innsats sørger fra en rekke organisasjoner tar imot dyr fra Australias unike fauna. Kengurubabyene Molley og Melba blir flasket opp av Lorraine Woodward fra Sidney Wildlife Rescue. De tar imot pengedonasjoner: https://www.gofundme.com/f/bush-fire-and-drought-relief-emergency-fund?fbclid=IwAR3N-GQHnAUh_Ys9qivZRF2VXJvHRaOl6ZbGAPoz5QFIPnehQUhrzoKWvEU Foto: Geir Ramnefjell
SKIPPY: En massiv frivillig innsats sørger fra en rekke organisasjoner tar imot dyr fra Australias unike fauna. Kengurubabyene Molley og Melba blir flasket opp av Lorraine Woodward fra Sidney Wildlife Rescue. De tar imot pengedonasjoner: https://www.gofundme.com/f/bush-fire-and-drought-relief-emergency-fund?fbclid=IwAR3N-GQHnAUh_Ys9qivZRF2VXJvHRaOl6ZbGAPoz5QFIPnehQUhrzoKWvEU Foto: Geir Ramnefjell Vis mer

Vi lærer langsomt

Tilbake der reisen startet, i Sydney, møter vi Dr. Stuart Blanche i australske WWF – World wildlife fund. Før intervjuet nevner jeg ideen min til denne artikkelen, og som på bestilling – kanskje for å være grei mot meg – sier han i tv-intervjuet vi gjør at denne brannen kanskje er et vippepunkt.

Jeg blir nødt til å spørre om han virkelig tror det, og skisserer kort inntrykket jeg sitter med etter å ha reist gjennom brannområdene de siste dagene.

Han synker litt sammen, og sier. «Vi lærer langsomt. Vi har nettopp hatt en lang tørkeperiode som har drept fisk som et tilpasset å leve med tørke». Hvis han hadde kommet på det, ville han sikkert også nevnt blekingen av det enorme korallrevet Great Barrier Reef. Blanche fortsetter: «Jeg frykter at vi trenger to, kanskje tre slike katastrofer som dette før folk virkelig våkner opp», og det får meg igjen til å tenke på historien til den tidligere EPA-sjefen om 100-årsflommene.

Det føles bare litt ekkelt å sette sin litt til at flere katastrofer vil ordne opp. De vil jo først og fremst være nettopp det – katastrofer.

AUSTRALIA: Busk og -skogbrannene i Australia herjer fortsatt. Dyrene er spesielt skadelidende og det er mange ulike organisasjoner som jobber med å redde dem. Video: Stuart Dawson. Reporter: Geir Ramnefjell Vis mer

Australia står på et vippepunkt. Det er min konklusjon etter en snau, men hektisk uke i landet. Se for deg en dumphuske. Nå står den og balanserer på midten. Hvilken del som får mest vekt over på sin side, vil avgjøre om den tipper. Å få flyttet sånne som Tony Allen fra Cobargo ville definitivt ha hjulpet.

Blanche er likevel litt håpefull: «Jeg tror det er nok folk som har flyttet fra kategorien ‘fornekter’, til ‘jeg bryr meg ikke’, til ‘vi må gjøre et eller annet’, slik at vi ikke trenger så mange flere slike katastrofer før Australia blir en leder i klimapolitikken, og ikke en sinke.»

Hør intervjuer med flere av de intervjuede i podcast-episoden under:

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer