STRENG ASYLPOLITIKK: «Australia mottar en jevn strøm av innvandrere, men det blir stadig mer tydelig at landet bare ønsker de økonomisk lønnsomme velkommen», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en demonstrasjon mot Abbott-regjeringens asylpolitikk i fjor, etter at en båt med 120 flyktninger fra Libanon sank utenfor kysten av Australias naboland Indonesia. 22 av de om bord omkom. Foto: NTB Scanpix
STRENG ASYLPOLITIKK: «Australia mottar en jevn strøm av innvandrere, men det blir stadig mer tydelig at landet bare ønsker de økonomisk lønnsomme velkommen», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en demonstrasjon mot Abbott-regjeringens asylpolitikk i fjor, etter at en båt med 120 flyktninger fra Libanon sank utenfor kysten av Australias naboland Indonesia. 22 av de om bord omkom. Foto: NTB ScanpixVis mer

Australia under Abbott

Under Tony Abbott er Australia i ferd med å bli et samfunn der det eneste som teller er det som kan telles.

Meninger

Da statsminister Tony Abbott nylig talte på Verdens Økonomiske Forum i Davos, rapporterte australske medier at han ble godt mottatt i forretningsverdenen. Det er kanskje ikke så underlig, tatt i betraktning at hans hovedbudskap var at «Australia is open for business». Siden regjeringsskiftet i september, har landet tatt et langt skritt i retning av rendyrket nyliberalisme: Økonomisk lønnsomhet er alle tings målestokk, og store penger er bedre enn små penger.

Australia og Norge har mye felles. I begge land er det god plass og mye natur, selv om store områder er ødemark (i Norge på grunn av kulde, i Australia på grunn av lite regn). De er unge nasjoner der naturen står sentralt i den kollektive selvforståelsen. Mens fjell og fjorder spiller en viktig rolle i Norge, står the Outback, de store, tørre sletteområdene i innlandet, som symbol på australiernes evne til å overleve under barske forhold. Tyngdepunktet i den nasjonale identitet ligger utenfor byene. Begge land kjennetegnes av en uformell sosial stil og egalitær individualisme. I Australia er praktisk talt alle på fornavn med hverandre. Finkulturen er marginal. I industribyen Gladstone, hvor jeg for tiden gjør feltarbeid, finnes rundt 20 bottleshops og like mange puber, men ikke én bokhandel. Begge land er også rike på naturressurser. Vannkraften var avgjørende for Norges industrialisering, og gruvedrift går som en rød tråd gjennom Australias historie. Overgangen fra straffekoloni til nasjon skyldtes i ikke liten grad gullrushene mot slutten av 1800-tallet, som både brakte nye innvandrere og ny velstand til landet. Siden er Australia blitt en av verdens største kulleksportører.

I dag befinner Australia og det oljeeksporterende Norge seg i et sammenlignbart dilemma, i kraft av å være to rike land som baserer mye av sin velstand på virksomhet som forurenser luft og vann og bidrar til å destabilisere planetens klima. På denne bakgrunn er det interessant å kaste et blikk på australsk politikk med Norge i bakhodet.

Når Labor (Arbeiderpartiet) har hatt makten i Australia, har landet i perioder ført en offensiv og progressiv miljøpolitikk. Under konservative regjeringer er mange av tiltakene blitt reversert, men aldri på like dramatiske måter som nå. Abbott-regjeringen er i ferd med å avskaffe en klimaskatt innført av forrige regjering og nedlegge satsingen på fornybar energi (det er «for dyrt»). Australia er allerede på topp i klimautslipp per innbygger blant OECD-landene.

Den føderale miljøvernministeren, Greg Hunt, fremstår mer som logrende puddel for gruveindustrien enn som verner av miljøet. Nylig gav han klarsignal for omfattende mudring ved Abbot Point ved Great Barrier Reef, for å utvide havnen med tanke på full utnyttelse av kullreservene i innlandet. Forskere og aktivister er ikke bare bekymret over de økte klimautslippene, men også over konsekvensene for marint liv. Hunt er også i ferd med å åpne et UNESCO-vernet skogområde i Tasmania for kommersiell virksomhet, med den begrunnelse av området ikke er videre unikt. I Vest-Australia har myndighetene begynt å drepe hvithai for å beskytte badende, til tross for at hvithaien regnes som en sårbar art. Og under klimatoppmøtet i Warszawa i fjor, gadd ikke Abbott engang å sende en statsråd. Dette er kanskje ikke så forbausende, all den tid han tidligere har omtalt klimaforskningen som «crap» (dritt) og omtalt politiske klimatiltak som «sosialisme».

Den australske miljøbevegelsen er stor og velorganisert, men protestene har ikke ført frem. Siden september er stillingen 5—0 til vekst over bærekraft.

Abbott-regjeringen har også lagt seg på en tøff linje i asylpolitikken. Australia mottar en jevn strøm av innvandrere, men det blir stadig mer tydelig at landet bare ønsker de økonomisk lønnsomme velkommen. Båtflyktninger, som ikke har spesielt ettertraktede kvalifikasjoner, men bare drømmer om å unnslippe forfølgelse for å kunne forsørge familien i et trygt land, blir nå internert i provisoriske leirer utenfor landets grenser, på Nauru og Manus (Ny-Guinea). De bor trangt og kummerlig, og tilbringer mye av dagen, i stekende varme, med å stå i kø for å gå på do eller få tildelt dagsrasjonen av vann og mat. På 14 måneder ble bare én søknad om asyl ferdig behandlet.

Regjeringen håper at denne røffe behandlingen vil avskrekke flere fra å prøve seg. Både Amnesty, Human Rights Watch og FNs høykommissær for flyktninger har påpekt at landets håndtering av båtflyktninger bryter med menneskerettighetene, uten at det har ført til endringer. Disse leirene befinner seg langt borte og nevnes sjelden i nyhetene. Politikken er omstridt i Australia, men mange støtter hovedtrekkene. Mens innvandringsmotstandere i Norge kan trekke linjen tilbake til nazistenes okkupasjon, kan australiere minne om japanernes bombing av Darwin og Townsville og landets sårbarhet som nærmeste nabo til folkerike og langt fattigere land i Sørøst-Asia. Men også under Abbott ønskes innvandrere velkommen til Australia, forutsatt at de umiddelbart kan settes inn i lønnsom virksomhet.

Et tredje område er den økonomiske politikken. Like før jul fikk de ansatte ved Holden, Australias eldste bilprodusent, vite at arbeidsplassen deres ville bli nedlagt. Politikerne forklarte at man ikke kunne holde liv i ulønnsom virksomhet ved kunstig åndedrett. En lignende logikk møtes av fiskere, bønder og andre som blir berørt av — eller mister levebrødet som et resultat av — gruvedrift. De små pengene de tjener teller lite, sammenlignet med de store pengene gruveindustrien representerer.

Under Abbotts regjering er Australia i ferd med å etablere seg som et land der det eneste som teller er det som kan måles, og hvor økonomisk fortjeneste trumfer alle andre hensyn. Som en leserbrevskribent i Sydney Morning Herald uttrykte det forleden: «Denne gjengen [regjeringen] har vært ved makten i under seks måneder. Tenk bare på hvor mye skade de kan få gjort på tre år.»

Til forskjell fra Norge, har Australia lite mangfold i mediene. Det finnes verken noe Morgenblad eller noen Klassekamp her. De fleste avisene, og mange av TV- og radiostasjonene, kontrolleres enten av Rupert Murdochs News Corporation eller av Fairfax-gruppen, der den største aksjonæren er gruvemilliardæren Gina Rinehart. (Det var hun som nylig påpekte at de griske australske gruvearbeidere hadde noe å lære av afrikanerne, som gjerne jobbet for to dollar dagen.) Den australske miljøbevegelsen, som i perioder har hatt stor politisk innflytelse, får lite oppmerksomhet for sine aksjoner og blir ofte latterliggjort. Stemmer som befinner seg utenfor mainstream, er henvist til leserbrevspaltene. I Perth, med over dobbelt så mange innbyggere som Oslo, utkommer én dagsavis, The West Australian.

Blant de mange australiere som er opptatt av miljøspørsmål, humanitære verdier og annet som ikke kan måles, er stemningen både amper og resignert for tiden. Men historien har vist at de kommer tilbake. Det er riktig at Australia under Abbott er blitt et av verdens minst miljøvennlige land, men dette landet har også verdens kanskje sterkeste grønne bevegelse. Du trenger neppe krystallkule for å spå om hvor de viktigste politiske slagene vil finne sted i Australia de kommende årene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook