Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Australske eventyr

Det er med andre ord et moderne eventyr Bail her har skrevet, om den morløse skjønnheten Ellen som vokser opp i en avsidesliggende landsby sammen med sin far.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Faren fikk en formue fordi han kjøpte en tvillingforsikring den gang Ellen ble født og hennes tvillingbror døde, og for disse pengene bygger han opp verdens mest eksklusive eukalyptustresamling. Når så datteren, som inntil da nærmest holdes innesperret i hagen, til hans fortvilelse er gifteferdig, utlyser han, lik kongen i eventyret, denne umulige konkurransen. Frierne strømmer til, men alle må gi tapt inntil mr. Cave, «et kjent navn i eukalyptusmiljøet», dukker opp og begynner å navngi.

Mr. Caves og farens langsomme vandring gjennom eukalyptushagen utgjør dermed grunntonen i romanen lik «en motor som nærmer seg». Ellen selv godtar farens vanvittige konkurranse inntil hun møter en mystisk fremmed i hagen, som i stedet for å navngi trærne forteller en historie under hver av dem. Kapitlene har da også navn etter eucalyptustrær, som vi får vite mangt om, og da i en stil som er for humoristisk, poetisk, absurd til at det blir leksikalt (det er jo lov å hoppe litt også).

Vandrende tanker

Men Bail har villet mer enn å fortelle eventyr. Her er hele tida et «metaplan», der forfatteren henvender seg direkte til oss lesere og kommenterer det å fortelle, eller skrive en roman. Som f.eks. der han ramser opp tradisjonelle begynnelser på historier {ndash} det var en gang... {ndash} som alltid vil virke beroligende på en leser. Og eukalyptushagen er da også et bilde på språket selv, på navn og skjebner der innhegningen rundt trærne er som avsnitt, ment «å stenge vandrende tanker ute».

Og gjennom den fremmede åpner det seg en skog av historier og anekdoter for oss. Om skotten som nektet å snakke med folk som var under 1,80 m høye, eller den unge islendingen som, kvelden før han emigrerte til Amerika, telte alle rynkene i sin bestemors ansikt. Til lengre fortellinger, som ofte er knyttet til forfedrene til romanpersonene, f.eks. om pastoren som måtte rømme til Australia etter at han, som misjonær i Afrika, utløste en flom da han kastet en kristusfigur i den uttørrede Niger.

Overtydelig

«Eukalyptus» stiller også det litterært sett noe utradisjonelle spørsmålet om hva en far betyr for en datter. Noe direkte svar gis ikke {ndash} dette er et eventyr {ndash} men det fastslås at en datter aldri blir kvitt en far, og viser også hvordan Ellens kjærlighet til faren glir over i medlidenhet når Ellen ser ham som den han er: svak, unnvikende, et menneske som søker tilflukt i «en skog av interessante, spissfindige navn» (noe menn kanskje gjør oftere enn kvinner, som iflg. boka er lik «små lokomotiver»).

Visse steder blir nok denne «skogmetaforen» noe anmasende eller overtydelig i en roman som ellers er en gullgruve av selsomme fortellinger og menneskeskjebner. Som {ndash} til Ellens fortvilelse {ndash} aldri avsluttes ordentlig. For ifølge den fremmede så «finnes det ingen greie avslutninger i noe liv, det er bare begynnelser».