Australske mønstre

Sommer-Oslo har hittil gitt grunn til å lengte mot sørligere trakter, men meteorologien er gunstig for utstillingsklimaet - og Stenersenmuseet gir dekning for et billedmessig begjær med møns-tringen «Southern Reflections». Der møter man ti samtidskunstnere fra Australia, et kontinent som stadig blir tydeligere på det internasjonale kunst-kartet.

Siden 80-tallet har Sydneys biennale markert seg som en viktig internasjonal manifestasjon, og 90-åra ble innledningen til en periode hvor australsk kunst kom i sterkere fokus for utlandet med egen paviljong på Venezia-biennalen. Det var i lagunebyen at aborigin-kunstneren Rover Thomas - som er en av veteranene i Stenersenmuseet - introduserte sine malerier for et større publikum for åtte år siden. Siden har en rekke kunstnere fra urbefolkningen profilert landet utad, og på danske Louisiana laget de den sterke manifestasjonen - «ARATJARA» - i 1994.

Skamfull satsing

Denne satsingen kan - som kurator Elisabeth Cross skriver i katalogen - sees i sammenheng med 200-årsjubileet for den første tvungne innvandringen i 1788. Da ble omsider problemstillingen om australsk identitet gjort gjeldende for alle, også den del av befolkningen som hadde sine røtter der mer enn 40000 år tilbake. De politiske myndigheter hadde skamfølelse nok til å gjøre noe for å rette opp overgrepene mot aborigin-folket, som bokstavelig talt hadde vært fritt vilt for de hvite kolonisatorene og deres etterkommere. Nå ser man imidlertid hvordan populisten Pauline Hanson igjen spiller på rasistiske fordommer, og driver det konservative regjeringspartiet til å stramme inn lovene og sette en strek over vedtatte konsesjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både 72-åringen Rover Thomas og Emily Kame Kngwarreye - som døde 86 år gammel i 1996 - går ut fra urgamle aborigin-mønstre i sine malerier. Med en utenforståendes øyne fortoner bildene seg som etnisk farget abstraksjon, men under Thomas' nyanser i brun og oker og Kngwarreyes prikkende lyse palett ligger en naturoppfatning som bare finner et svakt ekko i det engelske ordet «dreaming». Ut fra sin annerledes bakgrunn som vestlig skolerte billedkunstnere, maler de erfarne John Olsen og John Wolseley seg detaljrikt og særegent inn i tidligere så oversette trakter, med blikk for rikdommen i fauna, flora og formasjoner.

«Hud» og språk

Hos mellomgenerasjonens kunstnere - Hilarie Mais og Mike Parr - omdannes modernistisk gitterstruktur og et ekspressivt vokabular til et kritisk språk med sosiale referanser, mens fargen fortettes til variert malerisk «hud» hos deres samtidige Allan Mittelmann. Richard Dunns installasjon spiller på kontrasten mellom de neonlysende ringene på gulvet, og det konseptuelle trekket med den fraværende teksten mellom sitattegnene på veggen. Caroline Williams maleri-serie henger på halv tolv, og understreker hennes skeive blikk til de klassiske connaiseurenes dyrking av den sublime natur. Duoen Lyndell Brown/ Charles Green krever en grundigere lesemåte, men deres penselpresise og postkolonialistiske poenger er vel verd den investerte tid.