Auteur eller ikke å tore

I forbindelse med debatten rundt novellefilmprosjektet «Pust på meg», og Tom Remlovs utvidede produsentrolle, har det franske ordet «auteur» hatt en tendens til å dukke opp i spaltene. Men hva betyr det? Hvor stammer det fra? Og hva mener Oddvar Einarson når han sier at Tom Remlov er den egentlige auteuren i norsk film?

En auteur er en filmskaper som har full kunstnerisk kontroll over sin film. Det er filmskaperens visjon, sensibilitet, virkelighetsoppfatning og personlighet som reflekteres i den ferdige filmen. Woody Allen er en typisk auteur. Det er også Lars von Trier og Jim Jarmusch. Vibeke Løkkeberg og Oddvar Einarson har arbeidet i en auteur-tradisjon.

Ordet ble første gang lansert i 1954 av den franske regissøren Francois Truffaut. Den gangen var han ikke regissør, men filmkritiker, og tilhørte et miljø bestående av unge, mannlige filmentusiaster som blant andre Jean-Luc Godard, Alain Resnais, Claude Chabrol, Eric Rohmer, Jaques Demy og Louis Malle. De var lei av den tradisjonelle franske filmen, de mente den var stiv og virkelighetsfjern, og sammen med filmteoretikeren André Bazin dannet de det legendariske filmtidsskriftet «Cahiers du Cinema». Tidsskriftet sies å være legendarisk fordi mange av bidragsyterne seinere ble verdensberømte filmskapere, ikke nødvendigvis fordi det var teoretisk nyskapende.

De franske regissørene representerer en retning innen film som kalles nouvelle vague, eller den nye bølgen. Med nye tekniske hjelpemidler og lave budsjetter åpnet mulighetene seg for en hel rekke av disse unge regissørene. Som auteurer la de stor vekt på det visuelle - de beundret flere Hollywood-regissører, og Alfred Hitchcock var deres store helt. De tok avstand fra det forutfattede og litterære, og manuskriptene deres var ofte bare brukt som et grunnlag til å improvisere videre på. En slik måte å jobbe på er ofte blitt diskutert, og diskusjonen er like gyldig nå som på 50-tallet. I dag ser man en tendens til å opphøye manusforfatteren på lik linje med regissøren - den litterære filmen er i aller høyeste grad på moten. Tom Remlovs «Pust på meg»-prosjekt er et eksempel på dette.

Med tanke på hva en auteur er, kan det være interessant å stille følgende spørsmål: Når man lager en helaftens spillefilm der fem regissører og fem manusforfattere har bidratt - hvem har den endelige kunstneriske kontrollen? Er det Tom Remlov selv? Stemmer det at Tom Remlov etter hvert er norsk films egentlige, og eneste, auteur?