Auto-pilot

Friskt, velspilt og kortfattet.

CD: Det kan ikke være lett å treffe blinken første gang du holder i skyter’n. Var det tilfeldig, eller snakker vi om et ekte naturtalent? Ila Auto stakk av med Spellemann-trofeet i countryklassen for 2006 for debuten «If You Keep Pickin’ It Might Never Heal» foran nesa på Claudia Scott og Roy Lønhøiden. Gjennom over 200 konserter siden starten i 2005 har Ila Auto skapt seg et navn på et norsk marked som virker mer mottakelig for bluegrass enn kanskje noen gang. Men det har likevel gått raskere enn noen kunne forventet for Ila Auto. Kanskje for raskt?

Nostalgisk

2007 var også et godt år for bluegrass her hjemme, med strålende plater fra Jonas Fjeld & Chatham Country Line og Hemisfair – dessverre er bare sistnevnte funnet verdig en Spellemann-nominasjon – og til og med en delvis norsk bluegrass-samleplate, inspirert av Bruce Springsteens «Seeger Sessions»-suksess. 2008 begynner heller ikke dårlig.

Det renner en nostalgisk åre gjennom Ila Autos «Over The Next Hill». Det gjelder selvfølgelig først og fremst musikken, men også lengden på albumet (31 minutter er like lenge – eller kort – som gamle LP-plater) og det faktum at fire av fem medlemmer i god bluegrass- og countrytradisjon er i slekt med hverandre. Matias Hilmar Iversen og Kristoffer Iversen er brødre og Kay Arne Sulutvedt og Are Fevang er fettere. Kai Henrik Ryen er ingen av delene.

Forutsigbart

Bluegrassmusikken stammer fra Kentucky og er befengt med strikte regler. Musikken skal bare spilles med akustiske instrumenter, og trommer er forbudt.

I likhet med mange andre gjør også Ila Auto noen tilpasninger – her i retning country og irsk tradisjonsmusikk. Ila Autos lille opprør er for eksempel Ryens skarptromme, samt tinnfløyta på den irskinspirerte instrumentalen «Blanktvannsbråten». Jeg skulle ønske de hadde tatt opprøret noe lenger, for «Over The Next Hill» blir i overkant forutsigbar. Kanskje kunne bandet også tatt seg bryet med å skrive noen flere låter, og samtidig benyttet muligheten til å variere uttrykket noe. Og kanskje også brukt noen minutter på et mer spennende cover i samme slengen …

Det er fint at tradisjonen bevares, og Ila Auto gjør det med stil. Men vi bør vel kunne forvente at de hever seg over debuten? Er dette hastverksarbeid, eller i beste fall litt lettvint? Albumet er velspilt, men også en smule kjedelig. Det er fristende å si: Det æ’kke nok bare å kunne spella!

På norsk?

Gruppa har to jevngode vokalister i Matias Hilmar Iversen og Are Fevang. Iversens tekster er derimot ikke spesielt dyptpløyende, mens det fungerer bedre på «Half Past Three», «Ten Acres» og «Easier To Go Down Hill», der han har fått teksthjelp av Sulutvedt.

Låtene som sitter aller best er likevel klassikeren «Wayfarin’ Stranger» (trad. arr.) og «Long Time Workin’ It Out» (Shel Silverstein/Walter Raim), som begge har fått flotte, nye arrangementer av Ila Auto.

Men verdensherredømmet er langt unna for bandet. Det hadde derfor vært enda mer interessant om gutta hadde tatt albumtittelen mer bokstavelig og ikke stoppet på bakketoppen, men gått noen skritt nedover på den andre siden. De kunne for eksempel blitt 2008-utgaven av Øystein Sunde og Kari Svendsens lekne Christiania Fusel & Blaagress-prosjekt fra 1972. På norsk, altså. Det hadde vært noe, det!

I salg fra mandag 14. januar.