Automater på spill

SPILLEAVHENGIGHET: Fjerner vi spilleproblemene ved å forby automatene?

REGJERINGEN ANTYDER at et forbud mot spilleautomater kan bli aktuelt dersom EFTA-domstolen ikke tillater statlig monopol. Forslaget er kontroversielt. For bare seks år siden vedtok Stortinget enstemmig at «det ikke må settes krav ... som reduserer inntektene for organisasjonene». Hvordan kan forbudet forstås historisk og kulturelt? Fjerner vi spilleproblemene ved å forby automatene? Eller vil et forbud åpne opp for nye spill?For 200 år siden var motstanden mot pengespill stor i Norge. Mange hadde sett eller hørt om personer som hadde mistet hus og hjem i spill. Selv om loven forbød pengespill, kunne enkelte typer spill tillates ved særskilt lov. Det første unntaket ble gjort i 1719 da danskekongen ønsket å innføre et lotteri til inntekt for foreldreløse barn. Siden har det ene unntaket vært gjort etter det andre, alltid «i det godes hensikt»; å redusere skadene av et marked som angivelig ikke lar seg stoppe uansett.

DE SISTE unntakene ble gjort på 1980-tallet. Blant annet ble Lotto og skrapelodd introdusert som en mulig vei til materiell rikdom og lykke. I en tid hvor Dynastiet, boblende champagne og nyrike japper var toneangivende krefter i norsk kulturliv, gikk budskapet rett hjem. At Staten skulle frata nordmenn et slikt «gode» som pengespill var utenkelig - et klart brudd på privatlivets fred og retten til å bestemme over egne penger. Selv om det i dag er god grunn til å tro at flere den gang slet med spilleproblemer, blant annet knyttet til hestespill, lotteriautomater, tipping og bingo, «fantes» ikke den slags. I den grad problemer fantes, var de ansett som «galskap» - en mangel ved individets fornuft eller moral heller enn med samfunnet. Større uforstand og skam enn spilleproblemer skulle en lete lenger etter. Problemene ble følgelig holdt skjult.

GJENNOM 1980- 1990-tallet stjal Lotto og skrapeloddene kunder fra private lotterier arrangert av lokale foreninger og lag. Som plaster på såret fikk samfunnsnyttige organisasjoner tillatelse til å tilby spilleautomater fra 1995. Automatene kunne drives av private entreprenører mot en provisjon på 40 prosent. Entreprenørene så sitt snitt og dro land og stand rundt for å tilby lokale foreninger og lag å drive spilleautomater i deres navn. Hittil hadde store organisasjoner som Røde Kors og Redningsselskapet vært alene om å tilby denne type spill. Nå økte konkurransen. På få år ble «aggressive» spilleautomater tilgjengelig overalt - på bensinstasjoner, kiosker, butikker, restauranter. Problemene på automatmarkedet vokste. Rundt år 2000 ble en rekke kontroll-, hjelpe- og selvhjelptiltak etablert, blant annet Blå Kors behandlingstilbud, Lotteritilsynet, Østnorsk Kompetansesenter, Anonyme Gamblere og Pårørende til spilleavhengige. Institusjonaliseringen utviklet en ny type kritisk ekspertise som tenderte mot å fronte spilleproblemer som «avhengighet». Pengespill ble ikke bare ansett som en «uproblematisk privatsak», men som et alvorlig samfunnsproblem. Spilleproblemer ble ikke bare ansett som en mangel ved det enkelte individ, men ved det samfunn som hadde gjort spillene tilgjengelig. Avhengighetsdiagnosen løftet noe av ansvaret, skammen og selvforakten fra spillernes skuldre. Flere «spilleavhengige» stod fram i norsk presse. Krav om endring ble reist.

I 2003 vedtok Stortinget å monopolisere automatmarkedet. Fra 1. januar 2006 skulle alle automater administreres av Norsk Tipping. Den gamle maskinparken skulle erstattes av nye, «snillere» og mindre tilgjengelige maskiner sentralt kontrollert ved hjelp av ny, digital teknologi programmert for å hindre overdrevet spill. Vedtaket møtte senere motbør, blant annet i EFTAs overvåkingsorgan, ESA, og skal nå inn for EFTA-domstolen. Både monopol og forbud vil etter alt å dømme redusere spilleproblemer, men forbud vil muligens redusere problemene mer enn monopol. For problemspillere og deres pårørende kan altså et «nederlag» i EFTA-domstolen være som «seier» å regne. Selv om et forbud nok vil redusere spilleproblemer, kan det åpne opp for nye, lignende spill. Spilleautomater kan beskrives som et «raskt, lavterskelspill». Det er «raskt» i den forstand at tiden fra innsats, resultat til ny innsats er kort, noe som antas å intensivere spilleopplevelsen. Det har «lav terskel» i det den forstand at de setter lave krav til ferdigheter, økonomi og teknologiske ressurser, i motsetning til enkelte typer hestespill, sportsspill og nettspill. 70.000 nordmenn antas i dag å ha spilleproblemer. De fleste har problemer med automater. Hardest rammet er menn, lavt udannede og etniske minoriteter. Så mye som 90 prosent av automateiernes inntekter kommer fra spilleavhengige. Problemet virker i så måte svært konsentrert. Fjerner vi så problemene ved å forby automater i Norge?

ET FORBUD mot automater kan selvsagt føre til at noen spillere finner veien til internasjonale tilbydere på internett. Men mange vil utelukkende spille nasjonalt, ikke nødvendigvis fordi de ønsker det, men fordi de av økonomiske og materielle årsaker ikke kan annet. Det nasjonale markedet av raske, lavterskelspill er i dag begrenset. Dette er svært oppløftende med tanke på å redusere problemer blant de aller svakeste. Når det er sagt, kan en ikke se bort fra at vi i tiden fremover vil se en oppblomstring av illegale automater og relanseringer av norske spill som riktig nok ikke ser ut som automater, men som trigger de samme spilleopplevelsene. Dette må ikke forstås som et argument mot restriksjoner av automatmarkedet, dette markedet har i høyeste grad har vist seg modent for revisjon. Det er snarere en anmodning om å følge spillemarkedet med argusøyne i tiden som kommer. Her legges det opp til kamp om markedsan-deler.SITAT: «90 prosent av automateiernes inntekter kommer fra spilleavhengige.»