TOLERANT: Vi må ha mer toleranse for meninger vi ikke deler, slik Fugelli tar til orde for, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
TOLERANT: Vi må ha mer toleranse for meninger vi ikke deler, slik Fugelli tar til orde for, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Autoritær liberalisme

I et mangfoldig samfunn trenger vi mer av Per Fugellis raushet.

Kommentar

Andreas Halse går i et innlegg i Dagbladet til angrep på Per Fugelli, samfunnsmedisiner og raushetens fremste forsvarer.

«Under varme formuleringer om mangfold og respekt skjuler det seg en kald fremtidsvisjon for mange av de som bor i dette landet», skriver Halse.

Bakgrunnen er Fugellis kronikk hvor han advarer mot en «verdisjekk av muslimer».

Fugelli mener «det skal være tillatt i vårt demokrati å mene at kvinner er skapt av et ribben og er under mannen, at homofili er skam og synd, at vestlig livsform er som å vandre i ørkenen. Vi skal til og med tåle at noen kaster vantro på demokratiet som styreform. I sin ytterste form betyr demokrati at mennesker må få kjempe som løver - med ord - for å bytte ut demokrati med diktatur og Norges lover med Sharia.»

Halse forstår dette som at Fugelli «ber oss roe ned fokuset på grunnleggende verdier som demokrati, rettssikkerhet, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd ... De som betaler prisen for Fugellis toleranse vil i realiteten være kvinner og homofile i lukkede innvandrermiljøer».

Logikken er at når vi firer på våre viktigste verdier, er det minoritetene innad i minoritetene som får svi. Tviholder vi ikke på homofile og kvinners like rettigheter og en liberal seksualmoral, vil innvandrere som følger vår livsstil og kjemper for den samme friheten, få problemer.

Dette er en viktig problemstilling. Når vi institusjonaliserer toleranse mot minoriteter, er det lett å ende med å fryse fast kulturer og gi makt til autoritære krefter. Dette er multikulturalismens mørke side.

Men Halse gjør det for enkelt for seg. Leser vi teksten hans nøye ser vi at han foretar en retorisk finte. Framfor å argumentere mot Fugellis toleranse overfor verdier og livssyn, argumenter han mot en stråmann som vil tolerere brudd på rettigheter.

Dette er uredelig. Fugelli er en sterk tilhenger av den liberale rettsstaten og demokratiet. Som han skriver: «Flyktningene som kommer skal underlegges én «tvang», og bare én - den heter Norges lover.» Sist jeg sjekket inneholder Norges lover rettighetene Halse er bekymret for.

Det Fugelli er bekymret for er at vi krever at andre mener det samme som oss for å ta del i det norske fellesskapet.

Fugelli nevner behandlingen av Trond Ali Lindstad, Shoaib Sultan og Mohsan Raja som eksempler.

Lindstad kunne ikke likevel motta Kongens fortjenestemedalje i sølv, da de fant ut at han hadde ytterliggående meninger. Shoaib Sultan, ble erklært uegnet til å være ordfører i Oslo fordi det var uklart om han mente homofili var en synd.

Mohsan Raja, som av Aftenposten ble kåret til årets Osloborger, ble ansett for å være uegna til å motta prisen han fikk for sitt engasjement for flyktningene som ankom byen. Årsaken? Raja hadde ikke de rette liberale verdier.

I likhet med Halse mener jeg at homofili ikke er en synd og at 11. september ikke var regissert av amerikanske myndigheter. Mer enn det, vi deler trolig de samme ateisiske, humanistiske, liberale og sosialdemokratiske verdiene. Og i likhet med ham mener jeg våre verdier er bedre enn mange andres. Det er derfor vi har dem.

Men ønsker vi å skape et så trangt samfunn at vi ikke kan skille mellom offentlige og private meninger? Kan vi ikke ha politikere som bekjenner seg til en religion som mener homofili er synd, selv om de er krystallklare forkjempere for et sekulært samfunn og for homofiles rettigheter, slik Sultan var?

Kan vi ikke anerkjenne gode gjerninger uten å foreta en grundig verdisjekk av personen som utfører gjerningene?

Demokratiet fungerer nettopp fordi det er visse ting flertallet ikke bestemmer. Det er visse ting vi er enige om at den enkelte skal få lov til å bestemme over selv. Hva som er det gode liv og hva som er synd, er opp til enhver å bestemme, så lenge det ikke krenker andres frihet til å utøve den samme selvbestemmelsen.

Verdimessig ensretting betyr i realiteten at vi utestenger folk med andre verdier og holdninger enn oss selv. Om det å ytre avvikende meninger blir ensbetydende med å si fra seg muligheten til å få anerkjennelse eller inneha viktige verv, vil det føre til selvsensur. Det blir vi fattigere av.

Å tolerere meningsmangfold handler ikke om å fire på rettighetene, slik Halse later til å tro. Norskpakistanere har like stor rett på å være homofile som majoritetsbefolkningen.

Å tolerere avvikende meninger, er per definisjon ikke enkelt. Det som derimot er enkelt er å være kompromissløs på vegne av de verdiene en setter høyt; å være autoritær liberalist.

Men utover at det føles godt å stå med rak rygg, må Halse sannsynliggjøre at hans rake rygg gjør det lettere å være minoritet innad i minoriteten, og at han ikke bidrar til å lukke rommet for hvem vi kan anerkjenne som fullverdig deltaker av det norske samfunnet.

Jeg er redd det er Halse som ofrer de svake på den autoritære liberalismens alter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook