Debatt: Historien gjentar seg

Autoritære i alle land, foren eder

Hva har Putin og Trump til felles?

HVOR LIKE ER DE?: Donald Trumps undergraving av sannhetsrespekt og hans åpenbare forakt for demokratiske prosedyrer, er en type politisk aktivitet som Russlands president Putin langt på vei har lyktes med. Her er de to i Danang, Vietnam, i november 2017. Foto: Jorge Silva / Reuters / NTB Scanpix
HVOR LIKE ER DE?: Donald Trumps undergraving av sannhetsrespekt og hans åpenbare forakt for demokratiske prosedyrer, er en type politisk aktivitet som Russlands president Putin langt på vei har lyktes med. Her er de to i Danang, Vietnam, i november 2017. Foto: Jorge Silva / Reuters / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Yale-historikeren Timothy Snyder har et prosjekt. For ham er politikk ikke tenkbart uten historien, ideer – og sannhet. Politikk i dag er å «vinne tilbake historisk tid for nåtida».

Bernt Hagtvet
Bernt Hagtvet Vis mer

Historien vil ikke gjenta seg, men den kan instruere: Gi pekepinner til krisesoner og sårbarhetspunkter for demokratiet.

Samtidig vil historisk bevissthet gi oss forståelse for at det menneskelige handlingsrommet er større enn vaner forteller oss. Det finnes alternativer til status quo; historiens lover er ikke uforanderlige.

Demokratiske dyder – likeverdighet, toleranse, individualitet, integrasjon, evne til nyskaping, sannhet – er innbyrdes sammenbundet i politiske og kulturelle institusjoner som beskytter dem og gjør dem etterstrebelsesverdige.

Uavhengig rettssystem; konstitusjonelt forankrede maktdelingsordninger; regelmessige, frie valg; politiske, sivile, sosioøkonomiske og kulturelle rettigheter; opplyst offentlig samtale; høringstradisjoner innen sentralforvaltningen; minoritetsrespekt lutret gjennom utdanningssystemet, og samstemmighet om betydningen av vitenskapelig metode og erkjennelse i politikk og kultur.

Dette verdiknippet utgjør essensen i det menneskerettsbundne demokratiet vi trodde var fast forankret i Vesten. Men det er nettopp om disse verdiene kampen nå står i hele Europa – og USA.

Å svekke en av disse sivilisasjonsnormer, er å angripe alle. Å styrke ett ideal, bidrar til å styrke alle. Autoritære holdninger viser sitt grimme ansikt i det øyeblikk vi ikke kan skille mellom det som er sant og det som appellerer til oss. Nihilisten som sier at intet er sant, åpner porten til tyranniet.

Kjennetegnet for alle despotiske styreformer, er at ingen andre enn tyrannen selv kan fastslå hva som er sant.

Fascismen søker næring fra dette falske bud: fienden som føreren velger ut, er alles fiende. Donald Trumps undergraving av sannhetsrespekt og hans åpenbare forakt for demokratiske prosedyrer, er noe langt mer enn en narsissistisk bølles idiosynkrasier; de er angrep på demokratiets livsnerve. Og det er en type politisk aktivitet som Russlands president Putin langt på vei har lyktes med hjemme i eget land.

Putin og Trump har ett felles kjennetegn: de vil stå for nasjonal renhet og gjenerobre en tapt nasjonal storhet. De befinner seg begge i stater på vei ned. Slike stemninger av tapt storhet, kombinert med ideer av truende dekadanse, er kjernen i deres politikk – slik den også var kjernen i mellomkrigstidas fascisme.

Denne verdikampen er det samlende tema i Tim Snyders bok, «Veien til ufrihet. Russland, Europa, Amerika» (Press, 2018). Boka er en systematisk dokumentasjon av Putins forsøk på å påvirke valget av Trump og den russiske presidentens forsøk på å gi cyber- og pengestøtte til det ytterste høyre i dagens Europa.

Ytterliggående høyrebevegelser i Europa som ser hen til Putin – det var vanskelig å se for seg for tjue år siden. Og bekrefter det gamle bud: Politics makes strange bedfellows. Hvorfor denne affinitet?

Snyder tar sitt feste i 2010. Sønnen hans blir født i en klinikk i Wien, og han undrer seg hvorfor USA har en så dysfunksjonell stat som ikke yter det som tas for gitt i Europa – utdanning, pensjoner, helsevesen, transport, foreldrepermisjoner, ferier. Under ligger forståelsen for at sosialdemokratiet er en av det 20. århundres mest siviliserende impulser, og at EU, tross sine mange skyggesider, blir stående som det mest fulldekkende svaret på den andre verdenskrigens sivilisasjonsfall.

ULYKKEN: Polens president Lech Kaczynski, kona Maria og 94 andre døde i et flykrasj i 2010. Det påvirket Europas vei. Foto: AP / NTB Scanpix
ULYKKEN: Polens president Lech Kaczynski, kona Maria og 94 andre døde i et flykrasj i 2010. Det påvirket Europas vei. Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer

I 2010 blir alt annerledes. Storparten av Polens politiske og militære elite – derunder den ene av Kaczynski-brødrene – omkommer i flyulykken ved Smolensk på vei til en markering av Stalins drap på polske offiserer i Katyn i 1940. I 2012 blir Putin gjenvalgt som president, tross store protester om valgfusk.

Året etter vender Russland seg mot EU. Så kommer invasjonen i Ukraina, nøye dokumentert av Snyder som utnevner utenriksreporterne som vår tids helter.

Da hadde Putin funnet den gammelrussiske maktdyrkeren Ivan Iljin som kilde til inspirasjon for egne ambisjoner. Med Iljins antisemittisme, naziliknende statsteorier og russisk imperie-metafysikk i en grøtet inspirasjon, skulle Putin bygge det nygamle Russland. I sannhet er 2010–12 tiden da alt ble endret.

I 2002 talte Putin om «europeisk kultur» og unngikk å kalle Nato en motstander. I 2001 tilbød han USA russisk støtte etter terroristangrepene 9/11. I 2004 støttet han ukrainsk medlemskap i EU fordi det ville tjene russisk økonomi. Han så også for seg utvidelse av EU fram til russiske grenser og slik skape en sone av fred og velstand. I 2008 var han til stede ved et Nato-møte. Kjennskapet til Iljin, som også Lenin beundret, endrer alt dette.

Men Snyder er svak på å drøfte om Vesten selv har noe av skylden for denne forverring av relasjonene fra 2010.

I dag går veien til ufrihet gjennom manglende forståelse av at det nå skjer en enorm sammensmeltning av autoritære krefter i Europa – øst og vest – og i Russland, og USA. Snyder gir oss en nøye analyse av russisk manipulasjon av valget av Trump i 2016. Situasjonen nå er dramatisk forskjellig fra for bare femten år siden.

Nå, bare tjuefem år etter kommunismens fall, blåser det nye vinder fra øst til vest. Vesten er ikke lenger idealet i Øst-Europa. Kazcynski i Polen sier f.eks. nå at det er det nasjonalkonservative PiS-partiet som beskytter vestlige verdier. Motstanderen er de sekulariserende eliter i EU, de som truer nasjonens enhet og renhet: homofile, aborttilhengere, kvinnefrigjørere, internasjonalister, flyktningmottakere, kort sagt relativismens herolder, etterkommerne etter Opplysningstidas rasjonalistiske menneskesyn og liberale toleranseidealer.

Polen, som brukte tiår på å kvitte seg med kommunismen, har lagt seg til hvile i en ideologi med klare likhetstrekk med nazismens Blut und Boden.

Å se vesten som en åndelig trussel var pan-slavismens kampord. Akk ja.

«Vi skal uthule deg», sier Storebror til Winston i Orwells 1984. «Vi skal presse deg tom, og så skal vi fylle deg med oss».

Å lese Snyder er som å sitte på orkesterplass til denne europeiske skjebnekamp som nå utspiller seg for våre øyne, fra Brexit til Trump via Putin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.