Autoritært OL

Ingress

Meninger

Når et medlem av IOC snakker om arroganse, skal man høre godt etter. For da er det spisskompetansen som snakker. Formelt er det kanskje motsatt, men Gerhard Heiberg har nå i mange år representert IOC i Norge. Det må til tider være en stor, nærmest sportslig, utfordring å skulle forsvare IOC-systemet og alt dets vesen. Da vil det hende at ord faller feil. Når IOC, etter en særskilt nærsynt vurdering av sine regler, finner at svarte sørgebånd er ulovlige, krenker det vår følelse av anstendighet og moral. Det setter IOCs store toleranse for autoritære regimer, korrupsjon, forfølgelse og trakassering av mennesker med annen seksuell legning i perspektiv. For IOC er situasjonen klar: De kan gjøre hva de vil. Og de skal bestemme hva deltakerne får lov til. Det er grunn til å minne om at deltakere i OL ikke har vanlig ytringsfrihet under lekene.

Som IOC-medlem ville gjerne Gerhard Heiberg advare nordmenn om at de ikke viste tilstrekkelig ydmykhet og lydighet til systemet. Vi kunne virke arrogante. Og arroganse er noe IOC igjen og igjen demonstrerer at de vil ha enerett på. I går prøvde så Gerhard Heiberg å kvalifisere seg til OL i roing. Han må ha oppfattet hvordan advarselen virket. Og folk føler seg sjelden så misforståtte som når de har sagt noe virkelig dumt. Ifølge det olympiske charter skal IOC oppmuntre og støtte etikk og god styring i sport. Er det god etikk å slå ned på verdige markeringer av sorg og respekt? Ifølge samme charter skal IOC oppmuntre til å sette sport i humanitetens tjeneste. Det er vanskelig å se hvordan refs av sørgebånd bidrar til dette.

Men i det charteret står det også at enhver form for diskriminering på bakgrunn av rase, religion, politikk, kjønn eller annet ikke lar seg forene med deltakelse i den olympiske bevegelse. Likevel har IOC gitt lekene først til Kina og nå til Russland. Russlands behandling av arbeiderne i Sotsji, diskrimineringen av homofile og fengsling og forfølgelse av opposisjonelle kunne alene gi grunn til sørgebånd. Kinas behandling av opposisjonelle kunne gi grunn til to.

Men begge land er autoritære regimer som uten demokratiske prosesser kan bestemme seg for å spandere hundretalls milliarder på OL og på IOC. Hvis det er fristende for IOC er det neppe fordi autoritære regimer er særlig gode på å sette sport i humanitetens tjeneste. Hvis IOC mener at OL hjelper demokrati og ytringsfrihet i disse landene, er det de som har bevisbyrden. Det bør jo ikke bli slik at land vegrer seg mot å arrangere OL fordi de er redde for å komme i dårlig selskap.

Mange arbeider aktivt for å få vinter-OL til Oslo. Det lar seg forstå om de også føler behov for å gå med sørgebånd etter de siste dagers hendelser.