KJEMPER MED MUREN AV ARROGANSE: «Som "amatør" (egentlig er vi alle amatører, unntatt kanskje på vært vårt lille spesialfelt) må man bryte gjennom en mur av arroganse og hersketeknikker om man vil ha meninger om kunst», skriver Bjørn Vassnes. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
KJEMPER MED MUREN AV ARROGANSE: «Som "amatør" (egentlig er vi alle amatører, unntatt kanskje på vært vårt lille spesialfelt) må man bryte gjennom en mur av arroganse og hersketeknikker om man vil ha meninger om kunst», skriver Bjørn Vassnes. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Autoriteter og amatører

Problemet er at det ikke er kunsten eller kunstnerne som får makten, men en liten gruppe akademikere, og de som snakker deres stammespråk.

Debattinnlegg

Som student på 70-tallet fikk jeg ofte høre at jeg ikke kunne uttale meg om kommunisme fordi jeg ikke hadde lest Kapitalen, og fordi jeg ikke så nyansene mellom Stalin, Mao og Pol Pot. Jeg mente dette var av mindre betydning, at det viktige var hva det endte opp med. Uansett hadde de nevnte tyrannene en viktig ting til felles: troen på at de selv visste best, og derfor kunne tvinge sine meninger på folket. Med alle midler.

Kanskje det er disse erfaringene som gjør at jeg - og uten sammenlikning for øvrig - kan se taktikkene dagens kunstelite bruker. I en Facebook-diskusjon fikk jeg for eksempel listet opp en lang rekke med utenlandske samtidskunstnere jeg burde sjekke opp før jeg som amatør uttalte meg (om norsk kulturpolitikk). Name-dropping er viktig. Det samme er et språk som stenger amatørene ute. I en anmeldelse i kunstkritikk.no kan man lese: «Det er som om Malmeldals maleri til enhver tid motsetter seg å være En, men heller er Uten-en, der den intense subtraksjonen, utsida av kvadratene som også er innsida, er et kaotisk og kosmisk ordensprinsipp.» Det er i grunnen vanskelig å være uenig.

Men må man være partikkelfysiker for å uttale seg om bruken av atomvåpen? Nei, det kan heller ta fokus bort fra det som er viktig: hva våpnene gjør med oss. Og når det er snakk om kunst og kunstteori er det enda klarere, fordi den faglige kompetansen her er mer tvilsom, avhengig som den er av skiftende trender. På 70-tallet skulle kunsten tale proletariatets sak, i andre er det helt andre verdier som gjelder.

Det det handler om, som Paul Grøtvedt skriver om i Dagbladet 6. november, og undertegnede i «Det store kunstranet», er autoritet og hvordan denne utøves. Med autoriteter som bygger på kunnskap, kan man alltid diskutere, om man holder seg til vanlige saklighetsregler. Med prester er det vanskeligere. Og som det viser seg, er det ikke lettere med kunstteoretikerne. Som «amatør» (egentlig er vi alle amatører, unntatt kanskje på hvert vår lille spesialfelt) må man bryte gjennom en mur av arroganse og hersketeknikker om man vil ha meninger om kunst. Ikke rart, derfor, at politikere og byråkrater overlater mye til teoretikerne, de vil jo ikke framstå som idioter. De forsvarer det med at de vil gi kunsten frihet, holde «en armlengdes avstand». Noe som høres bra ut, for vi vil jo at kunsten skal være uavhengig.

Men problemet er at det ikke er kunsten eller kunstnerne som da får makten, men en liten gruppe akademikere, og de som snakker deres stammespråk. I hvert fall slik kulturmidlene fordeles i Norge i dag, i små komiteer fra små miljøer, mange med bakgrunn fra de samme instituttene. Og det er ikke sikkert at det tjener kunsten, kunstnerne, eller publikum. Og kan man tenke seg «armlengdes avstand»-prinsippet anvendt på andre politikkområder, som i medisinen eller samferdsel? Hvorfor skal man tillate det akkurat på det feltet der kompetansen har de mest uklare kriteriene? Fordi kunsten ikke er så viktig, likevel?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook