Av en annen verden

ISLAMOFOBI: Dagbladets Marte Michelet er i farta igjen. Forrige gang, 8. mars, brunbeiset hun Human Rights Service generelt, og meg spesielt, over en hel side. Vi fikk beskjed av avisen å svare «kortest mulig». Det gjorde vi (11. mars), som avføder en ny helside fra Michelet (17. mars), med, forsiktig sagt, påstander som er vanskelige å ta helt alvorlig. Vi kobles nå til Le Pens avskyelige Nasjonal Front, og et såkalt «nettverk», der både Le Pen og nederlandske Geert Wilders, som heller ikke er popstjerne hos HRS, og andre på ytre høyre flanke, skal være sentrale. Dette nettverket kjenner vi ikke til. Vi har heller aldri deltatt på en konferanse der disse personene eller representanter for deres parti har deltatt. For ordens skyld er Dagbladets kilde til desinformasjonen venstrerevolusjonære Expo.

Jens Tomas Anfindsen jobber i HRS. Ole Jørgen Anfindsen jobber ikke hos oss, og har aldri utført konsulentjenester for oss. Han driver sin egen blogg, og har en del sammenfallende synspunkt med HRS. Der våre veier skilles, er særlig knyttet til Anfindsens interesse for rase. For HRS er rase, etnisitet eller religiøsitet i utgangspunktet revnende likegyldig. Kun når etnisitet og religiøsitet kan gi sentral informasjon, er dette relevant. Eksempelvis er det avgjørende i Norge i dag at helsesøstEre vet at ei jente med røtter i mandinkostammen i Gambia, risikerer kjønnslemlestelse, mens ei kristen jente fra Gambia, ikke gjør det. Men kristne jenter fra Etiopia, de er i faresonen.

Dagbladet antyder at HRS ikke er genuint opptatt av muslimske jenter og kvinners rettigheter. Blir det ikke litt rart for Dagbladet å se tilbake på alt arbeidet som er produsert av HRS? Er det ikke litt spesielt at flere regjeringer i Europa bruker oss aktivt til å utforme politikk som skal beskytte muslimske jenter og kvinners rettigheter? Selv kjenner jeg at jeg blir litt svimmel av slike snodige påstander.

«Islamofobi er vår tids farligste ideologi», forfektes det. Det er første gang jeg ser at en påstått sykdom gjøres til ideologi. Det er også spesielt at Dagbladet snur virkeligheten for muslimske kvinner helt på hodet. De utsettes uhyre sjeldent for vold av hvite ekstremister. Det altoverskyggende bildet Europa over er at deres fedre, brødre og ektemenn plager dem. Eller som en ung kvinne sa til meg i boken «Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap» (1998); «det er ikke nordmenn som banker oss opp, altså, det er det våre egne som gjør». Den første historien i norsk media om ei norskfødt jente med muslimske foreldre som var blitt banket opp og tvangsgiftet, skrev jeg for øvrig som journalist over seks sider i Dagbladet 8. november 1992. Det var andre tider det, gitt.

Til slutt må jeg bekjenne at jeg ikke har lest boken «Eurabia», som skal være oss islamofobers «bibel». Men jeg har lest en mengde litteratur om islam. Dypest inntrykk tror jeg den såkalte Kairo-erklæringen fra 1990 gjorde, forfattet av Organisation of Islamic Conference (OIC), som representerer 57 muslimske land. Disse landene har dessverre store problemer med å akseptere FNs menneskerettighetserklæring, og laget sin egen erklæring i 1990. Den åpner med å definere muslimer som «den beste nasjonen», for så å legge alt av «rettigheter» under islamsk lov. Kairo-erklæringen lever sitt eget liv i muslimske miljø i Norge – på bekostning av muslimers frihet. Dette burde bekymre Dagbladet og avspeilet seg på kommentarplass.