Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Av og til hater vi hverandre

x.lover svarte leserne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter et lovende avspark og EP-en «Kick It» i 2003, ble det stille.

Men nå har x.lover funnet fram støygitaren, spisset eyelineren og lagt indre stridigheter bak seg. Mandag kommer debutalbumet «Transatlantic».

– Vi pleier å kalle musikken vår elektropunk dersom noen tvinger oss til å kategorisere den. Men det er vanskelig å båssette musikk som er preget av så mye, sier den ene av den Oslo-baserte gruppas to sangere og låtskrivere, Therese, som også trakterer synth og gitar.

Hun forteller videre at bandet lager musikk etter tidlig 80-tallstradisjoner, og nevner støypunk og tidlig hiphop som andre referanser.

– Da jeg og Elen startet bandet for fem år siden, var det med ambisjoner om å bli byens mest støyende band, kvitterer Jin Dim – også han låtskriver og sanger, samt synth- og gitar.

Ut i grøfta

De fire bandmedlemmene sier de kommer fra totalt ulike musikkarenaer. Alt fra No Wave til korps, grønsj og tekno blir nevnt.

– Det er nok en del av forklaringen på at ting har tatt tid. Det skjedde veldig mye rundt oss i 2003, vi fikk platekontrakt etter vår tredje konsert. Så var det Zoom-turne og Ricochets-turne. Men for å være ærlig, var vi nok ikke helt klare for alt dette. Vi kjørte ut i grøfta, sier Jin Dim til NTB.

X.lover: Fra venstre: Thea (perkusjon/trommer), Elen (bass), og Jin Dim (vokal/gitar) og Therese (vokal/synth).
X.lover: Fra venstre: Thea (perkusjon/trommer), Elen (bass), og Jin Dim (vokal/gitar) og Therese (vokal/synth). Vis mer

Therese supplerer:

– En periode var vi ikke så veldig gode venner heller. Ting skar seg på de første turneene.

Det var kaotisk
Elen, som spiller bass, sier:

– Rent taktisk skulle vi nok fulgt på med plateutgivelse etter EP-slippet. Men først i 2005 kom vi oss i studio igjen.

– Plateselskapet vårt jobbet knallhardt for å få oss på talefot igjen. Vi er jo tre jenter i bandet, så ting satt langt inne, medgir Therese.

– Hvordan er det å være eneste hane i flokken?

– Da det stormet som verst, følte jeg meg alene. Men nå er det bra, forsikrer Jin Dim.

– Hva har vært den største utfordringen med albumet «Transatlantic»?

– Prosessen har vært en tålmodighetsprøve. Helt klart. Det har tatt tid. Vi spilte inn låtene i New York i 2005, men fant ingen til å mikse dem her hjemme. Ikke fordi det skorter på flinke folk, men vi lette etter noen som forsto akkurat hva vi var ute etter. Da Marin Bisi, som har produsert folk som Sonic Youth og Helmet, tok jobben, ble det bra. Nå er vi overfornøyd, framholder Jin Dim

.

– Dere har en låt som heter «Prostitution», fortell hva den handler om.

– Den har flere lag, men handler nok litt om at du i rock- og popindustrien må selge deg litt og svelge noen kameler dersom du skal komme noen vei. Og det er en hardhet i det vi driver med som vi må ha, og som jeg tror prostituerte også har, forklarer Jin Dim.

– Jeg synes ikke vi selger oss så mye, skyter Therese inn.

Jin Dim medgir at det kanskje ikke er så ille

.

– Egentlig skal vi ikke klage. Det er en tøff bransje, men vi nådde likevel fram ganske tidlig og har vært heldige med alle vi har jobbet sammen med. Det tøffeste for oss er at vi befinner oss i et mellomsjikt. Vi er verken i undergrunnen eller veldig mainstream, og det er ikke helt lett når du har lyst til å leve av musikken, framholder Jin Dim.

(NTB)

Hele Norges coronakart