Anmeldelse: alt-J - «RELAXER»

Av og til henger tullballet på greip

Alt-J er lett å avfeie, men vanskelig å ikke like litt også. 

ALBUM: Det har vært relativt lett å styre sin begeistring for Leeds-trioen Alt-Js to foregående album. Ikke nødvendigvis for at de var forferdelige plater - innholdsmessig føltes de dog mer som stilstudier og tomme tablåer enn genuint godt sanghåndverk. Som om de hadde en utømmelig trang til utradioheade Radiohead.

RELAXER

alt-J

4 1 6
Plateselskap:

Infectious/ PIAS / Border

«Og det oppsummerer vel for så vidt Alt-Js virke ganske greit - de svirrer hit og dit og av og til henger tullballet på greip, andre ganger er det bare nettopp det, tullball.»
Se alle anmeldelser

Påtatt?

Det kunne virke som om det var viktigere å finne eksperimentelle og snåle innfallsvinkler på ting enn å fokusere på selve låtene. Resultatet ble ofte en smørje av fancy instrumentering, snåle arrangementer og lallende tekster som noen ganger hang sammen, men som mer enn ofte havnet på gulvet mellom de fire stolene de forsøkte så spenne seg over.

Det forhindret dog ikke enkelte å la seg begeistre av bandet. Og skal man tro på hype-maskineriet sitter folk fremdeles og sitrer av spenning når «This Is All Yours» skal få en oppfølger. Det store spørsmålet er jo da naturlig nok, har de virkelig noe å se frem til? Jeg skulle tørre å mene, tja - joa. Litt.

Lave skuldre

«RELAXER» er på sett og vis ikke mindre eksperimentell og snål, men den er i det minste mindre pretensiøs og glorete. Skuldrene er lavere og ikke minst – låtene er i de fleste tilfeller strået bedre enn før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De mest vellykkede øyeblikkene er når de blander stadionambisjoner med skakke melodier og et groove som sparker deg rett i mellomgulvet. Singellåten «In Cold Blood» er en av dem. «Deadcrush» bæres frem av en gyngende synthbass og et par smått uimotståelige melodilinjer som er både fjollete og fengende om hverandre.

«Hit Me Like a Snare» er The Black Key's på litt for mye pærecider - som viser seg å kunne være ganske underholdende, det også. Den spriker i alle retninger, men som en litt dustete spilloppmaker funker den.

Trøbbel

Så blir det hakket mer trøblete. Alt-J har begitt seg ut på vågestykket å gjøre sin egen omskrivning av den tragiske historien i «House of the Rising Sun». Det kommer garanter til å klø haterne på de feile stedene, men samtidig begeistre de som liker popen sin dramatisk, mørk og medium mystisk og ikke bryr seg om at de har tuklet med narrativet. Den er prangende, men unngår hårfint å bikke over i det klamt pompøse.

Men så er det jo sånn at det går en grense for alt. Selv om plata er relativt kort, så begynner man å få en litt emmen smak i munnen når man kommer et stykke over midten. Man klarer ikke helt å kvitte seg med tanken om at mye av det trioen befatter seg summa summarum er mer staffasje enn innhold. Det blir spesielt tydelig på avsluttende «Pleader». En enerverende, saktegående og barokk ballade som mer eller mindre imploderer i sin egen forfengelighet.

Svirrer hit og dit

Og det oppsummerer vel for så vidt Alt-Js virke ganske greit - de svirrer hit og dit og av og til henger tullballet på greip, andre ganger er det bare nettopp det, tullball.