Av og til kan det bli for mye av det gode

«Lost Planet 2» er for spesielt interesserte.

|||Det første «Lost Planet»-spillet — et helt godkjent tredjepersons skytespill — puttet oss i rollen som en snøpirat med hukommelsestap, fullt i gang med å kolonisere en snødekt planet mange lysår fra vår nå ressursfattige jordklode.

Slik vanen er med oppfølgere, tilbyr «Lost Planet 2» mer av det samme, bare i større kvanta. Derfor spiller du ikke bare som snøpirat denne gangen, men inntar også rollen som jungelpirater, sandpirater, undervannspirater, til og med rompirater.

I landskaper som tatt ut fra science fiction-filmer lik «Starship Troopers» og «Avatar» skal du bekjempe gigantiske, insektliknende monstre.

Disse «akrids» bærer på den livgivende energien disse forskjellige grupperingene kriger om. Og siden dette er et japansk spill er alle de enorme bossene bygd på Godzillas lest. Noen skal til og med overvinnes innenfra!

Klokkeklar og dramatisk musikk, samt sylskarp og superpen grafikk veier kraftig opp i den audiovisuelle avdelingen. Så heftig er de svimlende og kvalmefremkallende eksplosive effektene at til og med skjermoppdateringene iblant må bøye seg i støvet.

Til din disposisjon har du et utall våpen og «mech»-roboter din figur tar kontroll over, samt gigantiske kanoner selv Bertha Krupp ville blitt rent våryr av. For japanofile otakuer er «Lost Planet 2» nesten som å gå i en godtebutikk i Tokyos teknodistrikt Akihabara.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mengden «mechs», eller «vital suits»  som de så fint kalles i «Lost Planet»-universet, er for store til å telle på begge hender og føtter. Denne gangen er også helikoptre og jetjagere blant godbitene. Du skal heller ikke rynke på nesa av muligheten til å bære og skyte to meter lange mitraljøser med spillfigurens egne hender om en «mech» er for langt unna.

Rent spillmessig skorter det litt på den store enspilleropplevelsen. Ulikt forgjengeren er det ingen hovedrollefigur i «Lost Planet 2». I stedet følger Capcom i «Resident Evil 5»s samarbeidsløype: Her fokuseres det på at fire venner skal samarbeide spillet ut, noe som tidvis blir litt vel utfordrende og frustrerende på grunn av rare designvalg.

Det er fett å ta ned en kolossal «Category G Akrid» sammen med noen du er glade i — ikke så rent ulikt godfølelsen du får fra «Monster Hunter Tri». Men for mange kan det være litt vanskelig å lete frem tre kompiser eller venninner hver eneste gang du vil spille. Dere kan spille to stykker på samme skjerm, men av en eller annen besynderlig grunn forsvinner femti prosent av skjermarealet da.

Har du som meg litt aversjoner mot å spille samarbeidsspill med fremmede over nett, kan du benytte deg av tre «liksom»-venner med kunstig intelligens for å komme deg gjennom de verste partiene. Men siden kompanjongene dine oppfører seg totalt idiotisk halvparten av tiden må du likevel håpe på store doser flaks når det begynner å brenne på dass.

En annen ting er at det mangelfulle lagringssystemet stikker seg ut som en blodig torn i råtten rosebusk. Og siden helsesystemet ikke er helt til å bli klok på, må du ofte prøve deg på de samme banene både tre og fire ganger.

Ikke minst det er uforståelig hvorfor «Lost Planet 2», ulikt alle andre vellykkede tredjepersons skytespill de siste årene, nekter å implementere et ordentlig dekningssystem.

I likhet med forgjengeren spiller spillfigurens gripekrok en ganske nødvendig rolle for å utnytte de mer vertikale elementene i spillet. Tempoet denne kan brukes i er imidlertid litt for stakkato for min personlige smak. Hvorfor kan jeg for eksempel ikke bruke gripekroken mens jeg hopper?

På den annen side er våpenhåndtering, kameraføring og kontrollene generelt ganske bunnsolid. Du blir fortsatt bedt om å pumpe monstrenes, glødende oransje øyne fulle av (bokstavelig talt) tusenvis av kuler, eller via frenetisk knappetrykking sette opp sporadiske dataposter. I lengden blir dette ørlite repeterende, og ikke alltid like gøy.

Da er det mer avveksling å hente i de svært forskjellige spillnivåene. De forskjellige omgivelsene synes å være en bisarr «best-of»-pakke av alle videospillokaler du kan tenke deg, og det sier seg selv at det blir litt parodisk når snø- og lavamiljøer dukker opp med ti minutters mellomrom. Det føles nesten ut som du befinner deg i en bråte temaparker fra den japanske spillindustriens teksthåndbok.  

Selv Disneyland kunne ikke bydd på  mer variasjon: Som en berg-og dal-bane løper du plutselig rundt i skyggene i postapokalyptiske townships; i neste øyeblikk befinner du deg på  en togjakt i ørkenen.

Mellompartiet i det seks episoder lange eventyret er kanskje litt vel korridortungt, men noen enkelte større områder innimellom bringer med seg sårt trengte pusterom.

Sammen med det pretensiøse skuespillet og åtte — du hørte riktig, åtte — dedikerte knapper til å «strike a pose», opptrer «Lost Planet 2» mer og mer som et japansk rollespill, såkalt «JRPG», i drag.

Ikke det at rollespillelementet i slike spill nødvendigvis er negativt — skal vi tro «Gears of War»-utvikler Cliff Bleszinski er det framtida for sjangeren. Her består det imidlertid av overfladisk tull som muligheten til å konfigurere kallenavn og utseende, eller oppnå graderinger og pokaler for små delmål underveis i oppdragene.

Sannsynligvis kan du bruke disse konfigureringene til å skryte av spillfiguren din i den seksten mann (og damer) store flerspillermodusen. Nytt av i år er en såkalt faksjonsmodus, der du tar på deg rollen av en av fem forskjellige faksjoner i borgerkrig mot hverandre. Spillkartene er store, med rike muligheter til å være kreative.

Personlig minner spillmekanikken her i form og struktur litt om «Metal Gear Online», så er du på hugget etter flerfoldige timer japansk flerspiller trenger du ikke lete lenger  enn her.

Om du også spiller selve historiemodusen over nett kommer du til å se litt annerledes scenarioer fra gang til gang, og insentivet til gjenspill er dermed aldri så lite.

Det skal innrømmes at jeg hadde mye gøy med «Lost Planet 2», men til syvende og sist blir nok dette for litt spesielt interesserte.

Av og til kan det bli for mye av det gode