HAR SATT INN NÅDESTØTET: Nå er albumet dødt for Röyksopp. Når de fortsetter å lage musikk, blir det i andre formater med hyppigere utgivelsesfrekvens. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
HAR SATT INN NÅDESTØTET: Nå er albumet dødt for Röyksopp. Når de fortsetter å lage musikk, blir det i andre formater med hyppigere utgivelsesfrekvens. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

- Av og til tar folk rundt oss suksessen og framgangen vår fullstendig for gitt

Röyksopp etterlyser et klapp på skuldra.

(Dagbladet): Førstkommende mandag tar et av Norges mest bejublede band, Röyksopp, livet av sin framtidige albumkarriere.

Da gir nemlig Tromsø-duoen Svein Berge (38) og Torbjørn Brundtland (39) ut sin femte og siste plate i det tradisjonelle langspillerformatet, og vil heller bruke andre flater til å formidle framtidige utgivelser. 

Det er ofte forbundet en viss sørgmodighet ved ting som tar slutt. Dermed er det ikke noe sammentreff at «The Inevitable End», punktumet i diskografien, er deres mørkeste album tekstmessig.

- Vi er inne på vanskelige og alvorlige ting på plata. Den handler ikke direkte om døden, men om ting som tar slutt. Også inni mennesket. Tvil er et tema. Plata reflekter mye av hvordan vi har følt oss i våre individuelle og kollektive liv de siste årene, sier Torbjørn Brundtland til Dagbladet. 

- Det vi går gjennom i våre liv, vil prege musikken vi lager. Slik blir det når musikken er en så stor del av hvem vi er, utfyller Berge.

Et personlig sted - Hvilke opplevelser er det dere har hatt som gjør at albumet har blitt så mørkt?

- Det finnes personer som figurerer i både norsk og internasjonal media som er veldig flinke til å tilrettelegge sitt privatliv slik at andre kan lære noe av det. Men for oss blir det feil fokus. Vi sier det vi vil si med musikken. Den skal komme fra et personlig sted, men den skal også bestå av noe kunsterisk generelt som kan treffe folk, sier Brundtland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er ofte mye fokus på toner og rytmer i det musikalske segmentet som dere opererer i. Har dere fått tilstrekkelig anerkjennelse for tekstene deres?

- Siden signaturlåter som «Eple» er instrumentaler, så tenker kanskje ikke folk på tekstene våre så ofte. Men det kan hende det blir litt fokus på dem nå. Vi er veldig ydmyk over at folk viser interesse for musikken vår og vil høre på det vi har å si. Men vi har kanskje alltid vært den deltakeren i «Idol» som aldri kommer til finalen fordi alle tror at alle andre stemmer ham fram. Så ramler han plutselig ut før finalen. Jeg tror at vi av og til kan bli litt glemt i visse kontekster, sier Svein Berge.

Tatt for gitt I 2001 gjorde albumet «Melody A.M.» Röyksopp til stjerner i store deler av verden, og skaffet dem blant annet tre nominasjoner og én pris under MTV Europe Music Awards året etterpå.

Før sommeren sto de også for norsk musikkhistorie da minialbumet de laget i kompaniskap med Robyn (34) gikk rett inn på 14. plass på Billboard 200 i USA. Det er nemlig det høyeste et norsk band har vært på den gjeve amerikanske albumlisten, og slo dermed a-has nesten 30 år gamle rekord satt med «Hunting High and Low» i 1985. 

- Vi har alltid gjort alt selv - uten den anerkjennelsen som mange andre artister har fått fra øverighetspersoner, styre og stell. Tror du vi får et klapp på skuldra nå, Torbjørn?

- Jeg oppfatter det av og til som at folk rundt oss tar vår suksess og framgang fullstendig for gitt. At det har blitt en naturtilstand for enkelte, svarer Brundtland.

Berge tror det eksisterer en forestilling om at det er et digert og allmektig apparat rundt Röyksopp. En armada av rådgivere og assistenter.

- Men det er bare Torbjørn, en manager, noen i plateselskapet og meg. Brorparten av andre store norske artister har et uendelig mye større apparat og og mer omfattende støtteordninger rundt seg, uten at det er noen kritikk mot noen. Vi blir av og til tatt for gitt som suksessfulle. Men det er ingen bitterhet, det er igjen bare en observasjon, sier Röyksopp-medlemmet.

Hemmeligheten om at «The Inevitable End» er slutten for Röyksopp som albumartister har de holdt på i to år. 

- Vi føler vi har sagt det vi har lyst til å si på de fem studioalbumene vi har laget til nå. Vi gir oss før det kommer et dårlig et, sier Svein Berge.

- Forut for vår tid Duoen forteller at nådestøtet har vært ekstra hardt fordi de er veldig glad i det klassiske musikkalbumet og alt det representerer. Men den man elsker, tukter man.

- Det er en viss nostalgi forbundet med å si farvel til albumet. Men nå som vi er i 2014 synes jeg egentlig ikke det er veldig dramatisk. Det som i så fall gjør det dramatisk, er at det er vi, som er såpass etablert, som gjør dette, sier Brundtland.

De fnyser til spørsmål om det er kreativ tørke som gjør at de nå kommer til å kutte ned på antall spor per utgivelse. 

- Krevende oppgaver er ikke noe vi frykter. Men tidskrevende oppgaver kan være et problem. Kreativiteten vår har aldri vært noe problem, opplever vi selv. Vi har ikke opplevd noen stagnasjon. Men siden vi alltid vil at albumene våre skal være helhetlige og gjennomførte fra start til slutt, og vi gjør alt arbeidet selv, så blir prosessen ekstremt lang og krevende, sier Berge.

Brundtland mener at det ikke blir noe lettere å lage musikk etter sin egen albumdød. Nå blir frekvensen på utgivelser hyppigere enn før.

- Vi stoler på magefølelsen, og det har vi alltid gjort. Det er ikke alltid at valgene våre har blitt forstått eller bejubla umiddelbart, men i ettertid har de ofte blitt trukket fram som lure «moves». Jeg tenker kanskje spesielt på albumet «The Understanding», som kom i 2005. Den sto for noe annet enn folk forventa. Men om man ser på musikkhistorien fra 2005 til 2010, så ser man at vi var tidlig ute med det vi lagde der.

- Vi har villet lage musikk som ikke finnes. Da må man gå i mot de etablerte strømningene og være litt kontrær sammenlignet med den musikalske verden forøvrig. Og slik mener vi de fem studioalbumene vi har gitt ut har vært litt forut for sin tid.