BLE NULLET:  Cornelius Jakhelln gjør opp status etter ni diktbøker: Fallende inntekter, en stadig omseggripende stillhet i og utenfor de døende mediene, en poet som er utladet og trenger elektrosjokk. Foto: Marcin Dzieniszewski / Tintype Berlin
BLE NULLET:  Cornelius Jakhelln gjør opp status etter ni diktbøker: Fallende inntekter, en stadig omseggripende stillhet i og utenfor de døende mediene, en poet som er utladet og trenger elektrosjokk. Foto: Marcin Dzieniszewski / Tintype BerlinVis mer

Debatt: Litteratur og nulling

Av og til tenker jeg at nordmenn er i ferd med å kjede seg i hjel

Hva er status etter ni diktbøker? Fallende inntekter, en stadig omseggripende stillhet i og utenfor de døende mediene, en poet som er utladet og trenger elektrosjokk.

Meninger

Nylig søkte jeg etter YouTube-videoer om parkour – en sport like risikabel som den er diskutabel. Den går ut på å forsere hindringer i urbane landskap på hurtigst mulig måte.

FORFATTER: Cornelius Jakhelln.
FORFATTER: Cornelius Jakhelln. Vis mer

Ungdommer klatrer i kraner og tårn, på broer og skyskrapere i Russland, Tyskland, Japan og Dubai. De balanserer på smale rør og bjelker flere hundre meter over avgrunnen. En av dem skater på muren på toppen av et høyhus, en annen henger etter én hånd mens han sjekker mobilen med den andre. Opptakene ga meg svette håndflater. Selv når jeg skriver dette, må jeg tørke hendene mine regelmessig.

Hvorfor oppsøke dokumentasjon av disse ungdommenes dødsforakt? Kanskje fordi januar er en død tid. Jeg sitter i lukkede rom, jeg skriver, og kjenner det som før het lede, eller med ordboken, «dyp ulystfølelse».

Jeg deler lenken til parkourgalningene på Facebook, dette monsteret som mater egoet og fortærer sjelen. Straks etter kommer det fra en forfatterkollega: «Hva mener du med å dele sånt?» Det stilles et legitimt spørsmål om ansvarlig bruk av sosiale medier – samtidig som vedkommende oppkaster seg til min moralske medredaktør, ut fra bekymring om hva lenken kan inspirere unge våghalser til. Min kollega har barn, jeg har ikke.

Ungdom har vel alltid vært foreldrenes påskudd for å bekymre seg på andres vegne. La de digitale nabokjerringene feie for egen dør, og servere sine mokkabønner og kattebilder bak den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For meg er parkouropptakene en påminnelse om menneskelig mot og frihet, og om at det knapt finnes grenser for hva menneskekroppen kan utrette. Vi har alle en kropp, vi skal alle dø i og med denne kroppen. Hva gjør vi med kroppsinstrumentet vårt, før Gud trykker på knappen? De unge våghalsene risikerer livet ved å ikke bruke sikkerhetsutstyr. Så sikre er de på sin kroppskontroll, eller så lite redde er de for å dø.

Av og til tenker jeg at nordmenn er i ferd med å kjede seg i hjel. Det norske samfunnet er rikt på ressurser, forskjeller og utfordringer, samtidig som den grunnleggende konformiteten forblir. Vi holder hverandre strengt i tømme, i og utenfor sosiale medier.

Hvis vi ser bort fra de tøffe, unge kvinnene som de siste årene har utfordret paternalismen i norsk islam, blir det stadig færre stemmer som utfordrer konformiteten. Vi virker mette og trette i vår velstand. Nysgjerrigheten er død.

Tenk etter: Hva gjorde deg svett i håndflatene sist?

Kanskje er kjedsomheten jeg antyder et gode, noe å hegne om i disse urolige tider hvor britene og amerikanerne har valgt som de har gjort? Det skandinaviske hverdagslivet er privilegert i sin ro. For min del trenger jeg et elektrosjokk, noe som kan hente meg ut av min dogmatiske søvn. Utover vinterleden beskrevet over, har dette også en konkret grunn.

Min nyeste bok med ungdomsdikt, «Kulden er de andre», ble nylig «nullet» av innkjøpsordningen til Norsk kulturråd. Kort forklart er dette som om Tine Meierier plutselig bestemte seg for å ikke kjøpe mer melk fra en småbonde. Ja, norsk litteratur kan gjerne sammenliknes med landbruket, den er tungt subsidiert fordi man har holdt den for å være en nødvendighet. Jeg mener at dette er berettiget, av flere grunner.

Ikke bare målbæres fortellingen om nasjonen Norge i nåtid av forfatterne som kollektiv – per i dag er bare et lite mindretall av befolkningen i stand til å skrive et korrekt norsk. Norge har ingen – 0 – riksaviser med tyngde, som Frankfurter Allgemeine i Tyskland eller Le Monde i Frankrike. Aftenposten mistet sin rolle som førende kulturavis på 1990-tallet eller deromkring.

Som Blindern-student skrev jeg i 1999 en tekst i HF-tidsskriftet Filologen, med tittelen «Samtidslyriske basehoppere søkes»: «Det norske poesimiljøet kan minne om en læstadianersekt; lite, avsondret og heller sjelden å se på dansegulvet.»

Selv om jeg i dag krymper meg over teksten fra nesten to tiår siden, er parallellen klar: Ønsket om å oppvurdere adrenalinet, fantasien og det ekstreme i poesien.

I fjor høst var det 15 år siden jeg debuterte som forfatter med diktboken «Gebura muse», et ambisiøst og umulig verk som splittet kritikken på midten.

I diktningen har jeg forsøkt å tenke stort, å gjenskape gufset fra avgrunnen, som en motvekt til konformiteten her og for øvrig.

Et slikt program borger selvsagt ikke for kvalitet i seg selv, men i det store og det hele har de kritiske vurderingene vært på plussiden. Hva er status etter ni diktbøker? Fallende inntekter, en stadig omseggripende stillhet i og utenfor de døende mediene, en poet som er utladet og trenger elektrosjokk.

Det føles som om hovedaksjonæren i mitt poetiske enkeltpersonforetak har besluttet å dumpe aksjene sine, et mammutsalg fra et BU-utvalg hvis poesikompetanse jeg oppriktig betviler.

For en norsk forfatter har det å klage over egen situasjon eller bøkenes resepsjon hatt en aura av harakiri, eller rituelt selvmord på japansk. Mantraet «ta hva du får og hold kjeft» sitter dypt. Ikke desto mindre er vi en liten gjeng som har fremsatt nettopp slike klager; stort sett har vi sluppet unna med noen skrammer, kanskje et klapp på skulderen. Hvor går veien herfra? Blir det å melde seg til tjeneste hos Nav eller på YouTube? Poeten som har kjempet for det han tror er en god sak, verken kan eller bør gi seg. Derimot kan han trekke seg tilbake for å analysere situasjonen og revurdere sitt eget prosjekt. Ett signal blir stadig tydeligere: Forlat de lukkede, subsidierte kretsløpene mens du ennå kan, og få på deg danseskoene på vei ut.

PARKOUR: Palestinske ungdommer avreagerer med å vise sine parkour-ferdigheter på en gravplass sør på Gaza-stripa. Foto: NTB Scanpix  
PARKOUR: Palestinske ungdommer avreagerer med å vise sine parkour-ferdigheter på en gravplass sør på Gaza-stripa. Foto: NTB Scanpix   Vis mer