Nylig søkte jeg etter YouTube-videoer om parkour – en sport like risikabel som den er diskutabel. Den går ut på å forsere hindringer i urbane landskap på hurtigst mulig måte.

Ungdommer klatrer i kraner og tårn, på broer og skyskrapere i Russland, Tyskland, Japan og Dubai. De balanserer på smale rør og bjelker flere hundre meter over avgrunnen. En av dem skater på muren på toppen av et høyhus, en annen henger etter én hånd mens han sjekker mobilen med den andre. Opptakene ga meg svette håndflater. Selv når jeg skriver dette, må jeg tørke hendene mine regelmessig.

Hvorfor oppsøke dokumentasjon av disse ungdommenes dødsforakt? Kanskje fordi januar er en død tid. Jeg sitter i lukkede rom, jeg skriver, og kjenner det som før het lede, eller med ordboken, «dyp ulystfølelse».

Jeg deler lenken til parkourgalningene på Facebook, dette monsteret som mater egoet og fortærer sjelen. Straks etter kommer det fra en forfatterkollega: «Hva mener du med å dele sånt?» Det stilles et legitimt spørsmål om ansvarlig bruk av sosiale medier – samtidig som vedkommende oppkaster seg til min moralske medredaktør, ut fra bekymring om hva lenken kan inspirere unge våghalser til. Min kollega har barn, jeg har ikke.