Avansert bok for barn

I «Tonen som vart borte» blir vi kjent med jenta som har mistet plystretonen sin og som desperat forsøker å få den tilbake igjen. Det er en fullendt fortelling som presenteres for leserne i denne prosalyriske teksten.

Billedhoggeren Ola Enstads bilder utfyller teksten med både abstrakte og figurative bilder.

At foreldre som krangler kan virke traumatisk på mange barn bør ikke være ukjent for folk flest. I så måte treffer Liv Marie Austrem et aktuelt og interessant tema når hun skriver om jentas reaksjon på nettopp foreldrenes krangel. I sin fortvilelse mister jenta plystretonen og det er trist og sterkt å lese om hennes kamp for å prøve å forstå de voksne, samtidig som hun jakter på plystretonen som er så viktig for henne. I den ligger hele hennes trygghet. «Mor og far /hadde knivar i munnen og / lyn i augo, / mor gret og/ plystretonen gøymde seg inni meg og / ville ikkje kome ut.»

Kommunikasjon

Fortellingen griper umiddelbart leseren. Synsvinkelen ligger hos jenta og det er umulig å ikke bli revet med etter hvert som hun kjemper seg videre for å komme ut av den vonde situasjonen hun ikke selv har valgt å komme i. Hele tida kommuniserer hun. Noen ganger med seg selv, andre ganger med den voldsomme fossen, men mest snakker hun direkte til plystretonen, som hun med alt fra smiger til tøffe trusler prøver å overtale til å komme tilbake: «/Og viss eg dør, så / har ikkje du nokon plass å bu, og/ du kan jo ikkje bu i fossen heile livet?/ Da blir du jo heimlaus./ Da har du ingen som er glad i deg. / Trur du kanskje fossen er glad i deg?»

Enstads bilder understreker dramatikken og klargjør skiftene mellom lys og mørke. Likevel kan både teksten og bildene virke noe utilgjengelige. Selv om fortellingen i seg selv er forholdsvis håndgripelig, bør nok barneleseren ha nådd en viss alder for å forstå de ulike lagene og dybden i teksten. Idet teksten gir mening, kan sikkert også bildene gjøre sitt til at det skjer en forløsning hos leseren. På sett og vis er altså denne boka avansert. Dette trenger imidlertid ikke å være negativt. Verken barn eller voksne har vondt av å utfordre sin egen fantasi og innlevelse. Og da vil boka kunne være en god tankevekker - ikke minst for de voksne leserne.