Avanserte rom

Endelig en virkelig ambisiøs norsk roman, som tar oss med til nye og ukjente rom.

Maleri og litteratur er ofte uforenlige størrelser, men «Morandis rom» er et hederlig unntak i så måte. Det er den italienske mellomkrigsmaleren Giorgio Morandi som låner sitt navn til Bård Isdahls siste roman, og i likhet med billedkunstneren klarer også forfatteren å skape et eget avgrenset rom. Her forenes det visuelle og det språklige, og resultatet er en usedvanlig stilren og fortettet historie.

Stille liv

Kunstnerisk sett handler det om såkalte stilleben, fra tysk «stille liv», altså oppstilte tablåer av livløse gjenstander, som var Morandis motivmessige varemerke. Mens det menneskelig sett dreier seg om å velge et liv i henholdsvis kunstens eller virkelighetens verden. Isdahl lar oss møte en middelaldrende norsk kunstner, Alf Bakke, som allerede tidlig i karrieren lot seg fascinere av Morandis kjølige, distanserte malerier. Det skulle vise seg å bli et avgjørende valg for ham, både på et kunstnerisk og personlig plan - og «Morandis rom» er fortellingen om et stille liv som mer og mer glir over i følelsesmessig isolasjon.

Isolasjon

Boka følger Alf Bakkes livshistorie, parallelt fortalt i fortid og nåtid, mens hans personlige ulykke rulles opp, og en forknytt personlighet kommer til syne. Som ung på syttitallet var han ennå talentfull og lovende, og på en studiereise i Italia hopper han impulsivt av toget i Bologna, Morandis hjemby. Her går han i mesterens fotspor, og han opplever dessuten å møte sin store kjærlighet, den ildfulle og politisk engasjerte Livia. Siden kommer hun til Norge, og de innleder et heftig forhold. Etter et lengre samboerskap bryter Livia opp og forsvinner sporløst, og Alf vier seg til maleriet. Der oppnår han isolasjon og ensomhet, om enn ingen virkelig suksess, og verden omkring angår ham stadig mindre. Tjue år seinere mottar han så plutselig livstegn fra Livia, og han reiser igjen til hennes og Morandis by Bologna. Her konfronteres han med følgene av sine personlige valg, og det blir tydelig hva som har gått tapt på veien. Alf trer nå for alvor inn i Morandis rom, og skillet mellom liv og kunst viskes ut. Alf selv sier det på denne måten: «Jeg er kommet fram, her kan jeg legge fra meg livet mitt, dette rommet kan gi meg glemselens gave, dette rommet har ingen utside.»

Mesterlig

«Morandis rom» utgjør kort sagt en dimensjon for seg. Den skaper en halvt uvirkelig, nesten hypnotisk stemning, og sjelden ser man en mer medrivende tekst enn dette. Boka er rett og slett mesterlig komponert, holdt i et jevnt og dempet språk og med umerkelig glidende bevegelser i tid og rom. Det hele framstår som befriende ambisiøst og avansert, og takk for det. Bård Isdahl fortjener en synlig plass i det litterære rom.