Avdøde Brás Cubas skriver sine memoarer fra graven

100 år gammelt litterært mirakel endelig ute på norsk.

Foto: Wikimedia Commons / Fundação Biblioteca Nacional
Foto: Wikimedia Commons / Fundação Biblioteca NacionalVis mer

ANMELDELSE: «Denne boken er som en full mann som vingler til høyre og venstre, går og stanser, mumler, brøler, ler, truer himmelen, snubler og faller.»

Dette fantastiske bildet er lagt i munnen på den brasilianske aristokraten Brás Cubas. Han er død, og skriver sine memoarer fra graven. Og da tenker du kanskje at dette bare er en ny - og nokså jålete - omdreining i samtidens selvbiografiske fiksjonslek.

Men nei. Den fiktive selvbiografien «Brás Codas´ posthume memoarer» ble utgitt i 1881 av den ukjente brasilianske forfatteren Machado de Assis (1839-1908). Helt ukjent er han forresten ikke. Han var poet, dramatiker og romanforfatter, og kalles den brasilianske litteraturens far. Woody Allen og Philip Roth er store fans, og Harold Bloom kaller han som et slags mirakel og «den største svarte litterat noensinne». Hans to største verk foreligger nå på norsk.  

«Pascal må så gjerne hevde at mennesket er en tenkende hund. Men det mennesket virkelig er, er en tenkende korrektur. Hvert stadium i livet er en rettet og revidert utgave av det foregående, og den vil i sin tur bli rettet og revidert av den neste, til den endelige utgaven foreligger, og som utgiveren skjenker jordens kryp.» skriver Brás Cubas, som en glitrende kommentar til ærlighetsjaget i dagens selvbiografiske romaner. Og jordens kryp er altså oss, leserne, som Brás Cubas hele tiden henvender seg til i denne selsomme erindringsboka med alskens omdreininger og koketterier, assosiasjoner, inn- og utfall.

Det er nettopp den helt frie stilen, der han på moderne vis bryter alle episke normer, som gjør ham til en forfatter forut for sin tid.

Riktignok med en åpenbar innflytelse fra Laurence Sternes «Tristram Shandy» (1760), i følge Susan Sonntags informative forord. Tematisk derimot, er det gjenkjennelig senromantikk - riktignok i en lattervekkende og ironisk utgave. Bràs Cubas åpner med å fortelle om sitt dødsleie. Han pleies av Virgília, kvinnen i sitt liv. Han elsket henne, men hun var, i likhet med Anna Karenina, bundet til sønn og ektemann. En narr av en politikerektemann, som tviholder på sin utro hustru av frykt for hva opinionen sier. Eller folkemeningen, som Cubas ironisk kaller det - som en parodi på Ibsen. Og Kierkegaard for den del, også her med en tvetydig ironi: «Jeg har ikke en eneste gang lent meg ut over Det uforklarliges avgrunn. Jeg manglet den nødvendige impulsen, svimmelheten ...» 

Det er vel det som kalles zeitgeist, for de Assis hadde antagelig ikke lest noen av dem. Han var selv sønn av en frigitt slave, bodde hele sitt liv i Rio, og var selvlært, belest og ualminnelig språkmektig
.

Avdøde Brás Cubas skriver sine memoarer fra graven

Med sin bakgrunn kunne en tro han ville være politisk agiterende, men også her gjemmer han seg bak en finurlig ironi. Som da han lar rikmannssønnen Brás Cubas fortelle at han som ondskapsfull guttunge - a la Augustins «Bekjennelser», men uten dennes anger - brukte sin slave Prudêncio som hest. Mange tiår senere møter han Prudêncio igjen, piskende løs på en annen slave. Han har blitt frikjøpt, og selv blitt en hensynsløs slaveeier. De Assis synes heller ikke å ha noe til overs for troen: «hennes egen gudstro var en slags lunende flanellskjorte hun tok på seg i smug.»   

Også den mer tradisjonelle romanen «Dom Casmurro» (1899) er fortalt i jeg-form, av en gretten gammel gubbe som ser tilbake på sitt liv. Her trekker Sonntag paralleller blant annet til Thomas Bernhard.

Det er et dystert og tragisk kjærlighetsdrama om Don Casmurros ekteskap. Det foregir å være lykkelig, men Don Casmurro fortæres av sjalusi, og vi lesere har hele tiden en følelse av at noe går veldig galt. Også her med en bemerkelsesverdig og lattervekkende avstand til stoffet, og en troskyldig ironi i beskrivelsen av medmenneskene.   

De Assis` menneskesyn er like svart som det er nådeløst: Om vakre halte Eugenia heter det: «Du vandret langs livets vei, halt i foten så vel som i kjærligheten, trist som en fattigmannsbegravelse, ensom, taus, strevsom, til også du nådde frem til den andre bredden... Det jeg ikke vet, er om verden virkelig hadde behov for din eksistens. Hvem vet? Kanskje en statist mindre ville ha gjort den menneskelige tragedien til en fiasko.»   

Avdøde Brás Cubas skriver sine memoarer fra graven

Hva er årsaken til at denne originale forfatteren er så ukjent, også i Latin-Amerika? Delvis skal det være at han er ikke-vestlig, og i Latin-Amerika at han skrev på portugisisk. Først i 1952 ble han oversatt til engelsk, i 1960 til spansk. Takket være det lille enmannsforlaget Ka, drevet av Kamilla Aslaksen, får vi han nå endelig på norsk. Forbilledlig oversatt av Christian Rugstad.
I to fantastiske bøker som egentlig presenterer seg selv best ved sitater: «Jeg var sturen, som vi pleide å si om de triste hønene. Den stille smerten som rev i brystet, var ny og eiendommelig. Kanskje kan den kalles kjedsomhetens vellyst.

Legg deg ordene på minnet, leser; bevar dem, gransk dem, og hvis du ikke forstår dem, kan du trekke den konklusjon at du ikke kjenner en av denne verdens mest subtile følelser.»