Avdøde fedre og heltedyrkelse på sosiale medier

Anmeldelse: «Jem and the Holograms»

Film: «Hvorfor skal jeg bry meg?» er et høyst legitimt spørsmål i møte med en underholdningsindustri som spyr ut en endeløs strøm av fortellinger og merkevarer. Og det er nettopp denne problemstillingen som er årsaken til at Hollywood de siste tiåra har begått en storstilt gravplyndring av kollektive barndomsminner på jakt etter figurer og franchiser som publikum allerede har et forhold til.

Nostalgi Nå har turen kommet til tegnefilmserien «Jem and the Holograms», som ble skapt av Marvel Comics og leketøysprodusenten Hasbro i 1985. Serien kretset rundt de pastellfargede eventyrene til bandet ved samme navn, og bød på synthpop, hemmelige identiteter og hologrammer som i praksis var å regne som superkrefter. I så måte er det oppsiktsvekkende at Jon M. Chus spillefilmversjon ikke ser til superheltfilmen, men til Tumblr-kultur og den sorten tenåringsdrama Disney masseproduserer for TV, for inspirasjon.

Historien handler om unge Jerrica, alias Jem, og hennes tre søstre, som blir verdensstjerner over natta etter at yngstesøster en legger ut en video på YouTube. Derfra går det slag i slag med kontrakter med suspekte plateselskapssjefer og et mystisk rebusløp ledet av en magisk robot i regi av søstrenes avdøde far. Til slutt er de alle enige om at det er viktig å være seg selv, huske hvor man kommer fra og sette pris på familien sin. Gruppeklem.

Opportunistisme «Jem and the Holograms» er en film om hvordan kapitalisme ødelegger vennskap og kreativitet, fortalt ved hjelp av et motstandsløst reklamespråk — en film om «girl power» som ender med at avdøde fedre redder dagen fra det hinsidige. Det er en film hvor man kan klippe ut valgfrie utdrag, klistre på en tekstplakat, og ende opp med en dugelig reklamefilm for mobiltelefoni, leskedrikk eller høyere utdanning.

Det er, kort sagt, et pregløst og selvmotsigende stykke kommersiell filmskaping som glir like lett inn i hodet som ut av det, uten å etterlate seg annet enn en vag følelse av at noen har skuslet bort en mulighet til å lage noe gøy.