Ave Maria

Det er ikke det at Maria Solheim er så forferdelig kompleks. Det er bare det at noen ganger vil man heller sparkle en list enn å være popstjerne.

ALLE SA AT DET

kom til å være rotete hjemme hos Maria Solheim på Bislett i Oslo. Det var det ikke. Det var bare fullt av flotte farger, ballonger og gamle møbler, og på gulvet hadde hun lagt en stor, mønstret duk. Det var et sånt fint lys ute, sa hun, det minnet henne om nitiden om kvelden hjemme på Øksnes. Så hun hadde tatt på seg shorts for å prise sommeren, hadde lagd salat (ikke fordi hun er vegetarianer, det er hun ikke, en gang hadde familien hennes lagd middag av kaninene sine, «både Bertil og Sara») og kjøpt øl, det siste var managerens forslag, og nå skulle vi ha piknik i stua hennes for å prise våren.

Først skulle hun bare en tur foran speilet på toalettet for, som hun sa, å «sjække ståa».

DA HUN KOM TILBAKE,

måtte hun nesten bare beklage. Hun så nok litt trøtt og sliten ut. Det var fordi hun bare hadde sovet halvannen time i natt. Resten av tida hadde hun ligget og gruet seg til å dra til Nord-Norge for en reportasje med NRK Dagsrevyen i morgen. Ikke fordi hun hadde noe imot Dagsrevyen, det var i grunnen lenge siden hun hadde sett noe særlig på tv, men fordi hun har flyskrekk, hun skjønner ikke helt hva man har å gjøre oppe i lufta.

Dette at det ikke er rotete hjemme hos Maria Solheim, forresten, det skyldes mest at hun har fått en romvenninne.

- Problemet mitt er at jeg ikke har struktur på ting. Jeg begynner å rydde et sted, og så begynner jeg et annet sted, og så blir jeg aldri ferdig, sier hun.

- Jeg hadde en selvransakende periode for to år siden, da jeg virkelig prøvde å tenke etter om jeg alltid hadde vært sånn, og da kom jeg egentlig på at det har jeg. Samtidig som det har skjedd en viss utvikling i meg de siste årene, jeg merker jo det. Man lærer så lenge man lever. Hvis jeg ikke dør i morgen i en flyulykke.

«TOO MANY DAYS

I have wanted to die», synger Maria Solheim på «Too Many Days», den første sangen på hennes nye, tredje album. Selve albumet har hun kalt «Frail», som er engelsk for «skjør» eller «skrøpelig». Og som på en måte er et gjennomgangstema denne gangen, forklarer hun, viser fram et bilde hun har tegnet på omslagsheftet. Det er av en strekfigur med store øyne, som mister hodet.

- Det bildet er egentlig et stikkord for hele den låtskrivingsprosessen, sier hun.

- Å miste hodet?

- Å være relativt skjør. Det er noe av det jeg har kommet til å innse: Mennesket er skjørt. Vi kommer til å dø. Tidligere har jeg hatt et kortere perspektiv på ting. Jeg har ikke sett noe særlig forbi 26 år. Men nå er jeg nok en av de personene som oftere enn andre ser for seg hvordan det er å dø.

- Det kan virke litt dramatisk?

- Jada. Men dramatisk er da også en av de tingene jeg har forstått at jeg er.

MARIA SOLHEIM VOKSTE

opp som en solid attpåklatt i en søskenflokk på syv i den lille bygda Alsvåg i Øksnes kommune på Vesterålen i Nordland. Som liten satt hun mye inne, tegnet og sang, skrev dikt og leste Tor Jonsson, han som lanserte «bygdedyret», som hun snart begynte å bekymre seg for. Så hun flyttet til nabokommunen Sortland for å bli musikkelev på videregående. Det var en velsignelse, følte hun. Her begynte hun å opptre, som oftest med gitar med på scenen, innimellom med morens underkjole også. Da hun var 19 ga Kirkelig kulturverksted ut hennes debutalbum «Barefoot». De siste tre årene har hun vært så godt som profesjonell musiker, turnert i Japan og USA, spilt nærmere 40 ganger i Tyskland.

Men når Maria Solheim skal snakke om karrieren sin, sier hun «karriere» og lager hermetegn, akkurat som i Narvesen-reklamen.

- Jeg har et ganske ambivalent forhold til min karriere. Det må jeg si.

- Hvordan da?

- Jeg er virkelig kjempeprivilegert som får drive med musikk. Og det er ikke noe jeg føler meg forpliktet til å si. Musikk er noe jeg har drømt om å gjøre på fulltid. Men jeg har vel egentlig begynt å ikke like meg selv. For det er ingenting som gjør meg så utmattet og fortvilet som musikk, sier Maria Solheim, og tenker seg om.

- Og når jeg tenker meg om, så kunne jeg godt gjort noe helt annet.

DETTE HADDE HUN

forsåvidt vært inne på i forkant. I en epost hadde hun skissert en vri på saken. Istedenfor et vanlig intervju, foreslo hun å komme hjem til en av oss. «Jeg vil gjerne jobbe litt», skrev hun. «Jeg kan få hjelpe med noe praktisk i huset. Kanskje male en vegg, eller vaske gulv, eller sparkle en list eller noe slikt. Jajaja, det vil jeg. Vi kan snakke om hvordan en artist som meg av og til bare føler meg helt ubrukelig for samfunnet fordi jeg ikke ser konkrete resultater av hva jeg gjør.»

- Jeg har lenge hatt et dilemma med at jobben min er basert på tanker og følelser, utdyper hun.

- Den er jo ikke spesielt resultatorientert. Så det er klart at man av og til spør seg selv hvilken funksjon man har i samfunnet. For meg er musikken bare én del av min person, men man blir jo så selvsentrert. De siste tre årene har nok vært en typisk selvsentrert periode.

Derfor bestemte hun seg for at 2003 skulle være et friår, sier hun. Færre konserter, vekk fra media, heller pusse opp et par toaletter og sånn.

- Det var deilig. Kjempedeilig. Hvis ikke man gjør sånt, blir man gæren.

- Og nå vil du gjerne sparkle en list? spør fotograf Moen.

- Ja.

- Men å sparkle er jo bare kjedelig.

- Jo. Men det er litt konkret tg.

IFØLGE EMIL NIKOLAISEN,

trommeslager i Silver og produsent for hennes nye album, er Maria Solheim ekstremt opptatt av å stille seg selv til veggs. Både når det kommer til musikken og til hennes kristne tro.

- Jeg har gått mange runder med dette. Jeg har kommet fram til at jeg ikke er noen spesielt religiøs person, men at jeg helt klart er kristen. Og så har jeg kommet fram til at jeg er ambisiøs som musiker, i den forstand at jeg vil at folk skal skjønne at jeg tar dette med musikk alvorlig. Det er jo ganske mye depresjoner og død forbundet med denne singer-/songwriter -tradisjonen. Men jeg vil ikke framstå som sutrat , sier hun.

- Nei?

- Nei. Samtidig oppfatter jeg det altså som rart å ha oppmerksomhet rettet mot seg selv. Noen ganger, når jeg er på scenen, så føles det av og til som om det er et stort øye som står og ser på meg.

Det er ikke helt som det i «Ringenes Herre», sier hun, men definitivt i den gata.

- Det er mulig du gjør det her litt vanskelig?

- Det er det jeg prøver å si til meg selv. Problemet er nok at det er flere som prøver å si noe i hodet mitt på en gang.

SÅ SIER HUN AT VI GODT

kan avslutte dagen med litt video. Under barndommen i Øksnes tok hun opp alle tv-programmer som inneholdt musikk. Etter det fikk hun mer eller mindre nok av tv for livet, føler hun, men har fortsatt mange kassetter stablet i stuekroken. Den ene begynner med hennes nyeste musikkvideo. Så fortsetter det med et klipp fra «Sister Act», med No Doubts «Don\'t Speak», med en kortfilm fra NRKs gamle ungdomsprogram «Midt i smørøyet», som viser seg å være en filmatisering av en skolestil Maria skrev som 15-åring. Hun er litt misfornøyd med måten NRK omgjorde slutten. Det var meningen at hovedpersonen skulle dø.

Hun sier at man ikke må tro at det er noe nevrotisk ved henne, hun har nok bare en tendens til å snakke litt mye. Så legger hun til at det vel er akkurat sånt nevrotikere pleier å si.

- Jeg driver jo med hva jeg gjør for en grunn. Jeg tror noen får noe ut av det, ikke minst meg selv. Jeg merker bare noen ganger, sånn som med i morgen, at det hadde vært fint å ha et forsvinningsnummer. Å bare bli borte, liksom, sier hun, og smiler svakt.

- Men det er jo mest fordi jeg ikke vil fly. Så det er kanskje litt på siden av poenget.

«Frail» er i salg fra mandag.

{$4027} {$4028}

TENKER: - Jeg er nok en av de personene som oftere enn andre ser for seg hvordan det er å dø, sier Maria Solheim til Dagbladet.