Avenged Sevenfold

Tullball fra metalbråkebøtter.

CD: Forrige gang Avenged Sevenfold lagde plate hørtes de ut som en krysning mellom Helloween og Blink 182. I dag framstår bandet mer som en gjeng emo-kids på speed som forsøker å lage heavy metal-kabaret med Richard Clayderman som forbilde. Det er ikke pent. Noen hederlige unntak finnes likevel. Selv om det ikke er stor musikk, bærer de første låtene seg greit i kraft av sine effektivt fengende refreng, men så sklir det fullstendig ut. Bandet har produsert selv, og de kunne garantert ha unngått noen av de verste blødmene om de hadde investert i en barnevakt. Siste halvdel av platen er nemlig lyden av usedvanlig dårlig smak i kombinasjon med total mangel på selvinnsikt. «Little Piece of Heaven» er en salig suppe av musikal og metal man ikke trodde var mulig, mens «Dear God» er et flaut stykke plastikkcountry som ikke hører hjemme noe sted.