PÅ FLUKT: Venezuelanske flyktninger venter på i kø ved en improvisert leir i den colombianske hovedstaden Bogota tidligere denne måneden. Foto: Raul Arboleda / AFP photo / NTB scanpix
PÅ FLUKT: Venezuelanske flyktninger venter på i kø ved en improvisert leir i den colombianske hovedstaden Bogota tidligere denne måneden. Foto: Raul Arboleda / AFP photo / NTB scanpixVis mer

Venezuela:

Avgjørende å løse krisen i Venezuela

Det finnes ingen enkle løsninger på Venezuelas krise. Vårt klare budskap er at myndighetene må følge demokratiske spilleregler, sikre at grunnleggende menneskerettigheter respekteres og tillate at befolkningen får humanitær hjelp.

Meninger

Den vedvarende politiske og økonomiske krisen i Venezuela har skapt en alvorlig humanitær situasjon, med store konsekvenser for regionen. Om lag to millioner mennesker har nå flyktet til stadig mer pressede naboland.

I denne situasjonen er det helt avgjørende at venezuelanske myndigheter arbeider for en inkluderende politisk løsning, der demokratiske spilleregler og grunnleggende menneskerettigheter respekteres.

Avgjørende å løse krisen i Venezuela

Utviklingen i Venezuela er bekymringsfull og det er dessverre ingen snarlig løsning i sikte. Når verdens ledere møtes under høynivå-uka i FN i New York denne uka vil krav om humanitær tilgang og politisk dialog i Venezuela stå helt sentralt.

Situasjonen i Venezuela har gått fra vondt til verre. En kombinasjon av en mangeårig forfeilet valutapolitikk, lave oljepriser og synkende innenlandsk produksjon har resultert i en hyperinflasjon regjeringen ikke makter å stagge. Siden 2013 er brutto nasjonalinntekt halvert.

FNs høykommissær for menneskerettigheter dokumenterer i en fersk rapport en rekke alvorlige menneskerettighetsbrudd. I tillegg til begrensninger i retten til mat og helse, rapporters det blant annet om tortur og vilkårlige fengslinger. Dette er svært alvorlige forhold som krever internasjonal oppmerksomhet og internasjonalt engasjement.

Den økonomiske krisen utspiller seg i en sterkt polarisert politisk kontekst. President Maduro ble i mai i år gjenvalgt i et fremskyndet presidentvalg, som opposisjonen delvis boikottet. Dette kontroversielle gjenvalget sikrer Maduro seks nye år ved makten. Regjeringen har siden 2015 unngått å forholde seg til opposisjonens flertall i nasjonalforsamlingen.

I tillegg har venezuelansk høyesterett, som er dominert av dommere lojale til regjeringen, effektivt undergravd nasjonalforsamlingens mandat. Gjennom etableringen av en «konstituerende nasjonalforsamling» (ANC) med svært vide fullmakter, inkludert mandat til å utarbeide ny grunnlov, sikret regimet seg i fjor i praksis full kontroll over den lovgivende makt.

Maduro-regimets undergraving av demokratiske institusjoner har utløst langvarige demonstrasjoner og protester, og mange har mistet livet i voldelige sammenstøt. En forhandlingsprosess på Den dominikanske republikk, mellom regjering og opposisjon, brøt sammen i februar i år.

Ett av opposisjonens krav var at Venezuela måtte åpne for internasjonal nødhjelp. Kravet ble avvist av myndighetene, som fortsatt holder fast ved sin påstand om at det internasjonale samfunn ønsker å benytte en konstruert humanitær krise som påskudd for innblanding i landets styre.

Dette er dypt problematisk, da det hindrer tilgang til livreddende nødhjelp for de som trenger det. Forsøk på dialog og forhandling med myndighetene om humanitær tilgang må derfor intensiveres.

Stadig flere venezuelanere ser seg nødt til å forlate hjemlandet sitt. I de seneste ukene har vi sett en dramatisk økning, og i løpet av 2018 ventes hele 1,6 millioner mennesker å søke tilflukt utenfor landets grenser. Tidligere har det hovedsakelig vært personer med oppsparte midler som har reist. I dag reiser også de fattigste.

Det er anslått at mellom én og to millioner venezuelanere allerede oppholder seg i Colombia. Presset på land som Peru, Chile, Ecuador og Brasil øker også raskt. Dette er en svært bekymringsfull utvikling, ikke bare for Venezuela, men for hele regionen.

For å sikre regional stabilitet er det positivt at Venezuelas naboland nå mobiliserer både ressurser og politisk vilje for å håndtere flyktningsituasjonen. Ecuadors nylige initiativ til et regionalt møte i Quito er et eksempel på dette. Verdenssamfunnet og Norge tar imidlertid også ansvar. Norge har så langt i år bidratt med om lag 17 millioner kroner i humanitær hjelp, og følger situasjonen tett.

Norge har også sluttet opp om EUs restriktive tiltak. Vi har innført forbud mot eksport av våpen og militært materiell, teknologi og programvare ment for overvåking og/eller avlytting. Vi har også innført reiserestriksjoner, samt frys av økonomiske midler tilhørende enkeltpersoner som anses ansvarlige for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Tiltakene er målrettede, og springer ut av en reell bekymring for den venezuelanske befolkningens rettigheter, liv og helse.

Det finnes ingen enkle løsninger på Venezuelas sammensatte krise. Situasjonen fremstår dessverre som mer fastlåst enn noen gang.

Norges helt klare budskap er likevel at venezuelanske myndigheter må følge demokratiske spilleregler, sikre at grunnleggende menneskerettigheter respekteres og tillate at befolkningen får humanitær hjelp for å redde liv.

Her påhviler det regjeringen et tungt ansvar. Det haster å sikre en inkluderende politisk løsning.

Veien til en politisk løsning må starte med reell tilnærming mellom regjeringen og opposisjonen. Vi så tilløp til dette i samtalene på Den dominikanske republikk. Begge parter må fortsatt aktivt følge opp dialogsporet. I mellomtiden må verdenssamfunnet, gjennom FN i New York og på andre arenaer, fortsette å insistere på humanitær tilgang og politisk dialog.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.