Avgjørende situasjoner

«Det er bare én ting du trenger å vite om framtida: Alt blir verre. Har du først det klart for deg, har du alt du trenger å vite. Detaljene orker du ikke å tenke på.

Det er rundt denne erkjennelsen Tobias Wolff sirkler i sin novellesamling «Akkurat den dagen». Det er mange av skikkelsene i de til sammen 15 novellene som har en ganske klar fornemmelse av at de kanskje har det ille nok nå, men at det vil bli verre. Og det er gjerne nettopp i det øyeblikket da denne fornemmelsen slår inn som erkjennelse, i de avgjørende situasjonene som nettopp kjennetegner den klassiske shortstoryen, at Tobias Wolff griper tak i sine skikkelsers historier og forteller oss dem.

En av dem er gutten som, der han spiller basketball med seg selv utenfor bestekameratens hus, plutselig innser at han er født inn i en mislykket familie, en fattig familie, og at livet hans er bestemt av hans egen families mislykkethet, og at den eneste veien bort fra dette, er å kutte kontakten med bestevennen som befinner seg i en like tragisk situasjon, og heller søke vennskap med den rike gutten i klassen, som kanskje ikke har det så mye bedre i sitt hjem, men som iallfall har et hjem og en familie som ikke gir den samme brutale påminnelsen om hvem du er tjuefire timer i døgnet.

Lavmælt

Dette er Wolff på sitt beste. Han holder fram en moralsk og sosial erkjennelse, og lykkes på en opprivende, men lavmælt måte å si noe om menneskets grunnvilkår.

Wolff forteller uten å bli sentimental, med en sørgmodig medfølelse som nærmest må kunne sies å være hans varemerke som forfatter. Han ønsker dem alt godt, men vet at det sannsynligvis er forgjeves. Ofte er det gutten, eller den ensomme mannen, eller soldaten, men her finnes også kvinner hengende i et halmstrå.

Appellerer

For novellene appellerer til vår egen medmenneskelighet, men uten å utfordre den. Han utfordrer heller ikke novellens form og konvensjoner, eller sine leseres forsvarsmekanismer. Wolff er en flott forteller som behersker sitt repertoar til fulle, men han befinner seg trygt innenfor det man kan kalle den moderne amerikanske samtidsnovellens rammer, og lykkes ikke hver gang i å sette sitt særpreg på novellen, slik Wolffs landsmann Raymond Carver gjorde det.

Denne viljen til å utfordre er noe jeg kan savne hos Wolff. Skrivekunst på dette nivået er sånn sett med på å fortelle noe om hvilket uhørt høye kunstneriske nivå noveller av Carver eller Askildsen befinner seg på. En konvensjonell forfatter blir det likevel galt å kalle Tobias Wolff, til det er han ganske enkelt for god, de menneskelige erfaringene han tematiserer i sine noveller for vesentlige, og hans innsikt for smertefull.