Avgjørende tider for forskningen

«Uavhengig av antall forskningsråd vil det bli foretatt gjennomgripende endringer.»

Det er spennende tider for forskningen og for forskningspolitikerne. Vi har fått en omfattende evaluering av Norges forskningsråd, vi har en ambisiøs opptrappingsplan som skal sørge for at norsk ressursbruk på forskning kommer opp på minst gjennomsnittlig OECD-nivå, og i Stortinget diskuteres et såkalt Dokument 8-forslag om fordeling av tippemidlene, som hvis det vedtas, vil redusere bevilgningene til forskning med 850 mill kroner.

Selve evalueringen er nå under behandling i Regjeringen, og vi arbeider kontinuerlig med å sørge for at opptrappingen av forskningsmidlene fører til økt kvalitet i norsk forskning. Politikere fra alle partier uttrykker aktiv støtte til dette målet. Desto mer forunderlig er det å se at sentrale aktører på Stortinget nå vil gjennomføre en ny fordeling av tippemidlene, som kan føre til betydelige problemer for forskningsinnsatsen. Vi setter vår lit til at stortingsflertallet går mot forslaget, men situasjonen demonstrerer hvor betimelig det er når Gudleiv Forr avlegger forskningspolitikk og forskningspolitikere en visitt i Dagbladet 4. april.

Forr etterlyser et mer høyrøstet engasjement fra forskningspolitikere. Fra Regjeringens side har vi i første omgang vært mest opptatt av å lytte til råd og innspill på evalueringsrapporten fra berørte aktører. Derfor har vi gjennomført mange møter med rektorer, fremragende grunnforskere, instituttledere og næringslivsorganisasjoner. Lyttefasen er nå i stor grad over, og Regjeringens forskningsutvalg har startet behandlingen av hvordan utfordringene som evalueringen peker på, konkret kan møtes. Dette gjelder blant annet om ett nytt eller flere nye forskningsråd er mest tjenlig.

Evalueringen peker på mange utfordringer, men konkluderer med videreføring av ett forskningsråd. Det har fått blant andre Forr til å konkludere med at det anbefales «litt flikking her og der». Det er en forhastet konklusjon. Uavhengig av antall råd vil det bli foretatt gjennomgripende endringer. Det legger også evalueringen opp til.

Når vi likevel har konkludert med at spørsmålet om antall råd må avklares raskt, så er det fordi prosessen videre kan bli temmelig forskjellig frem til saken fremlegges for Stortinget. En omdanning til flere råd vil kreve et langt mer omfattende utredningsarbeid.

I diskusjonen om forskningsorganiseringen er det viktig å huske ti år tilbake, til situasjonen før Norges forskningsråd ble etablert i 1993. Med et par mulige unntak har vi ikke møtt noen i høringsrunden som ønsker seg tilbake til det gamle systemet. Hovedbegrunnelsen bak reformen var å skape et sterkt forskningsstrategisk organ for å styrke koordineringen av norsk forskning og forskningspolitikk og for å bidra til at grunnforskning og anvendt forskning ble sett i sammenheng.

Kunnskap blir utviklet og benyttet på mange ulike måter i hele samfunnet. Det er stadig viktigere å krysse faggrenser og knytte grunnleggende og mer direkte anvendbar kunnskap sammen. Læring skjer i nettverk, både nasjonalt og internasjonalt. Vi trenger forskere og smidige støttesystemer som kan bringe sammen de mest forskjelligartede disipliner - informatikere og lingvister eller biologer og psykologer. Bedrifter og forskningsinstitusjoner må samvirke. Til forskjell fra hva man ofte hører retorisk i debatten, så er mye fremragende grunnleggende forskning resultat av søken etter løsningen på konkrete utfordringer og praktiske problemer.

Hovedbegrunnelsen for forskningsrådsreformen har derfor større gyldighet nå enn da Norges forskningsråd ble dannet, selv om det nåværende rådet ikke har realisert det potensialet som mange håpet.

En kritikk mot evalueringen, særlig fra grunnforskningshold, er at den bygger på et klart innovasjonsperspektiv. Det er ingen tvil om at det er her evalueringen har sin styrke. Teamet og panelet bak evalueringen representerer trolig den fremste kompetansen i Europa på dette feltet. Innovasjonsperspektivet er dessuten viktig, særlig i lys av de formidable oppgavene vi står overfor med hensyn stagnasjon i petroleumsrelaterte inntekter, sterkt voksende pensjonsutgifter og færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Vi kan bare lykkes med disse utfordringene gjennom et kunnskapsbasert og høyproduktiv næringsliv, med betydelig større innovasjonsevne enn i dag. Også andre store utfordringer, for eksempel innen helse, miljø og modernisering av offentlig sektor, krever at vi lykkes med å utvikle og ta i bruk ny kunnskap.

Imidlertid er innovasjonsperspektivet ikke det eneste som må ligge til grunn, og slik sett er kritikken velrettet. Forskning har en meget sentral ikke-instrumentell begrunnelse. Litt pretensiøst kan en si at nysgjerrighetsdrevet søken etter ny viten er viktig for å realisere menneskeheten, noe enhver forelder til en smårolling kan konstatere gjennom selvsyn. Selv om vi vet at grunnforskning svært ofte fører til langsiktig verdiskapning og nytte i form av økt livskvalitet, for eksempel gjennom nye medisiner og gjennombrudd i forståelsen av sykdommer, så må grunnforskning også vurderes etter andre kriterier, det som vanligvis kalles en kulturell begrunnelse for forskning. Dette har evalueringen gjort i for liten grad. For eksempel er humaniora nærmest neglisjert.

Derfor vil Regjeringen sørge for at dette perspektivet legges til grunn ved siden av innovasjonsperspektivet, når den endelige konklusjonen skal trekkes. Dette er også begrunnelsen for at det i Sem-erklæringen slås fast at «en vesentlig del av opptrappingen må skje i grunnforskningsmiljøene ved institusjonene innenfor høyere utdanning». (Til forskjell fra påstanden fra Forr om at «det ikke har kommet vesentlig mer penger til forskningen», så vil jeg hevde at en økning på 1,1 mrd. kroner fra 2001 til 2002 faktisk er vesentlig.) Men vi skal videre, og målsettingen om å nå OECD-gjennomsnittet er ambisiøs, ikke minst fordi norsk næringsliv forsker relativt sett mindre enn i andre land. En kulturnasjon kan aldri måle verdien av forskning i forhold til økonomisk verdiskapning og materiell «nytte» alene.

Den kanskje viktigste utfordringen vi står overfor er å sikre bedre arenaer enn vi har i dag, der forskerinitierte satsinger kan ses i sammenheng med nasjonale strategier, og hvor ulike aktører opptrer med respekt for hverandre. Så vil det alltid være viktig å sørge for at de ulike aktivitetenes egenart blir ivaretatt på en god måte. Vi har ingen glede av god samordning av dårlig grunnforskning med impotent innovasjonsvirksomhet.

I motsetning til hva Forr antyder, vil jeg også hevde at vi som politikere er svært opptatt av forskning. Vi jobber like mye med forskning og utvikling som med rene skolespørsmål. Problemet er heller at mediene i liten grad interesserer seg for forskning. Nylig åpnet vi for eksempel SIMULA-senteret på Fornebu, og pressens interesse for dette viktige senteret var ikke direkte overbevisende. Til gjengjeld kan vi glede oss over det nye nettstedet forskning.no som Kristin Clemet var med på å åpne 9. april. Dette kan bli et spennende treff- og informasjonssted for alle som er opptatt av forskningens fremtid.