Narkotikakrigen: Rusdebatten sprer seg på ny over landet. Denne gangen kan det se ut til at også politikere må ta stilling i et etterlengtet spørsmål: Bør Norge opprettholde den harde linjen i krigen mot narkotika?
Krigen mot narkotika (War on drugs) er navnet på kampanjen fra 70-tallets USA som er opphav til Norges ruspolitikk. Krigen er nulltolerant, og prinsippene styrer i en motivert og tøff strategi mot den narkotiske samfunnstrusselen. Selv om den harde linjen mot rus er mest kjent, finnes alternativet i tiltakene for skadereduksjon. Utdeling av brukerutstyr, LAR og sprøyterom er resultater av at skadereduksjon og smittebegrensende tiltak er anerkjente og effektive.
Rusdebatten har mange aktører, blant annet Norsk narkotikapolitiforening (NNPF). Foreningen beskrives på deres hjemmesider som «et supplement til offentlige tilbud i kampen mot narkotika» - totalforbudet som stadig kritiseres fra flere hold, blant annet av Global Commision on drug policy.
Hard retorikk mot narkotika kan også ha bidratt til en kritikkløs bruk av alkohol. Professor Willy Pedersen tok med god grunn opp samfunnets alkoholproblemer da han møtte leder i NNPF på NRKs Dagsnytt 18. Han påpekte ut fra sine erfaringer at det farlige stoffet alkohol kan ha blitt glemt i denne krigen. Er all kamp mot alkohol lagt død?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Politiets holdning til narkotika kjennetegnes av den sterke vilje som kreves når man daglig håndterer rusproblemer på nært hold. Politifolk skulle ofte hatt mer skryt enn de får, men deres innsats er vanskelig å evaluere. Et verktøy for dette er oppklaringsprosenten, en statistikk som bedømmer store deler av den operative innsatsen til landets politidistrikter.
Narkotikasaker har høy oppklaring, og i 2010 ble det etter utsagn fra jurister i Oslo politidistrikt avdekket en praksis med å registrere opptil fire 100 prosent oppklarte saker på én enkelt arrestant. Hvordan ville politiets statistikk sett ut om for eksempel bruk av cannabis forsvant fra straffeloven? Om dette kunne satt deres øvrige arbeid i et dårligere lys, er problemet svært alvorlig. Statistikk lagt fram av professor Paul Larsson antyder at det kan ha foregått interne aksjoner for å oppnå måltall. Tallene viser at de fleste beslag er svært små, og at cannabis er overrepresentert. Finnes det deler av kriminalsystemet som i dag er «avhengige» av et totalforbud?
Mange foreninger i rusfeltet har opphav i en tid hvor totalavhold (også alkohol) sto sterkt som kampsak i samfunnet. I dag vektlegges krigen mot narkotika. En stor aktør på feltet, Actis (tidl. Avholdsfolkets Landsråd) har en politisk plattform bygget rundt totalforbudet og årsaker til at dette bør opprettholdes. I sammenhengen mellom lovverkets tilstand og politiets oppklaringsprosent er dette uheldig. Actis’ leder Arne Johannesen leder også Politiets Fellesforbund. Det sterke fokuset på kampen mot narkotika kan tyde på at Pedersen var inne på noe. Alkohol er ikke glemt, men kampen for totalavhold er nedprioritert til fordel for skadereduksjon. Her benyttes restriksjoner for bruk, kjøp, salg og aldersgrenser. En liknende strategi innenfor det øvrige rusfeltet umuliggjøres av den kompromissløse krigen mot narkotika.
Dagens forslag til endring av totalforbudet møter motstand i argumenter om at forbudet sender signaler som bremser rekruttering. Dette er uholdbare argumenter mot skadereduksjon. Vi kan ikke leve med at krigen mot mildere stoffer som cannabis er årsak til at tunge narkomane har vanskeligere for å få hjelp. Bør krigen mot narkotika forbli stående som kompromissløs?
