ALENE I DET STORE EPLET: Sturla Haugsgjerd drar som eneste norske representant for en brukerorganisasjon til FN-toppmøtet om narkotika i New York. Foto: Privat
ALENE I DET STORE EPLET: Sturla Haugsgjerd drar som eneste norske representant for en brukerorganisasjon til FN-toppmøtet om narkotika i New York. Foto: PrivatVis mer

Avholdsfolkets pilegrimsferd til New York

Norge seiler baklengs i debatten om en progressiv ruspolitikk.

Meninger

Hensikten med FN-toppmøtet om narkotika som arrangeres denne uken i New York var at man skulle ha en åpen diskusjon om grunnleggende forandringer i dagens ruspolitikk. Colombia, Mexico og Guatemala, landene som i 2012 ba om å få fremskyndet toppmøtet på grunn av de katastrofale virkningene dagens politikk har for landene i Sør-Amerika, sa den gang: «en revisjon av verdenssamfunnets tilnærming til narkotika kan ikke lenger utsettes» og ba om at man også vurderte å benytte markedsmekanismer for å møte problemet. Altså legalisering og statlig regulering av det som idag er illegale rusmidler, for å stoppe pengestrømmen til organisert kriminalitet.

Selv med sterke ekspertanbefalinger om avkriminalisering fra ulike FN-organer, og selv om flere stater nå går inn for å avkriminalisere eller legalisere rusmidler, har man ikke fått til noen revisjon, slik de tre landene ba om. Det er noen få lyspunkter: bedre tilgjengelighet til livsviktige medisiner og forhindring av overdoser er blitt gitt økt fokus. Men sluttdokumentet, det minste felles multiplum som statene har blitt enige om, stadfester de gamle narkotikakonvensjonene som er basert på et generelt forbud mot rusmidler. Man åpner i liten grad for noe nytt og nøkkelbegrepet «harm reduction» har til manges store skuffelse elegant blitt utelatt, mye takket være bremseklossen Russland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dokumentet er et resultat av en diplomatisk hestehandel bak lukkede dører i forkant av møtet, der over hundre land fra Sør ikke har vært med i prosessen enten fordi de ikke har fast representasjon i Wien eller ikke deltar i FNs narkotikakommisjon. Hendelsesforløpet har ikke vært helt ulikt «herreklubben» den finske sosiologen Kettil Bruun beskrev i 1975, der en vestlig politisk elite i FN søkte å totalforby alle andre rusmidler enn sitt eget — alkohol. Progressive forslag fra EU, Sveits, Colombia og Uruguay overlevde ikke hestehandelen, der også de udemokratiske landene må gi sin godkjenning for at det skal bli noe av.

Helsedepartementet har for lenge siden avgjort at det er avholdsfolket gjennom organisasjonen Actis med sine nullvisjoner for både alkohol og narkotika som skal representere det sivile Norge i toppmøtet gjennom deres internasjonale sjef Stig Sørheim. Actis rommer 29 organisasjoner og har et vedtektsfestet mål om å «arbeide for at den alkoholfrie befolkningssektoren blir så stor som mulig». Selv om de fleste nordmenn ikke er avholdende, og selv om vi nå har en sterk bevegelse i Norge med 6 brukerorganisasjoner som ønsker mer progressive endringer, skal avholdsfolket internasjonalt få snakke for oss alle.

I tillegg til Sørheim fra Actis, skal Dag Endal, programkoordinator i bistandsorganisasjonen FORUT (en medlemsorganisasjon i Actis) delta på toppmøtet. Endal driver som en slags skyggeredaktør nettsiden Narkotikapolitikk.no, en nettside som man ved et enkelt tastetrykk finner ut av at eies av nettopp Actis, der Endal selv har vært styreleder.

Ifølge egne hjemmesider er initiativets mål å «bidra til en mer konstruktiv og kunnskapsbasert narkotikadebatt», men du skal ikke lese mange av artiklene for å få et tydelig bilde av hvor de står: pro-forebygging, som grovt regnet kan deles opp i to kategorier: statlige holdningskampanjer på trikken og politirazziaer i skolen.

For la det ikke være noen tvil: pro-forebygging er det motsatte av pro-skadereduksjon. Alle som prøver å overbevise deg om noe annet fordreier virkeligheten. Slik Norsk Narkotikapolitiforenings Christian Stoutland gjorde under Actis? årlige kongress da han fra talerstolen påsto at Actis «er viktigste aktør i debatten om legalisering, på den siden som ønsker å begrense skade.» Actis, Norsk Narkotikapolitiforening og Endal tilhører alle det samme ideologiske spindelvevet hvor «skadereduksjon» handler om å fjerne narkotika, etterspørsel og signaleffekter fra samfunnet med ikke-evidensbaserte metoder som å bruke samfunnets mest alvorlige sanksjoner og maktapparat; politi og straff.

Internasjonalt betyr imidlertid «harm reduction» noe helt annet, og innebærer tiltak som rene sprøyter, sunnere inntaksmåter (som røyking fremfor injisering) og heroinassistert behandling. Uten total rusfrihet som mål. Avkriminalisering er en viktig forutsetning for god «harm reduction», for å gjenopprette tillit og en viss likeverdighet, og anbefales blant annet av Verdens Helseorganisasjon. Selv om både Endal og Gerhardsen vet dette inderlig godt er de frekke nok til å snakke om «reduksjon av skade» samtidig som de motsetter seg «harm reduction» og argumenterer for «demand reduction» — som i praksis betyr at målet er å redusere folks etterspørsel etter narkotika, ved å overbevise flest mulig om ikke å bruke stoffene. En strategi alle med kjennskap til feltet selvsagt avskriver som en sinnsforvirret utopi.

Det offisielle Norge og deres samarbeidspartnere balanserer altså hårfint i et landskap der nytale og dobbelkommunikasjon så vidt ikke tipper over i ren propaganda og bevisst forleding av offentligheten.

Å bevege seg langs og ikke over denne linja kan godt vise seg også å være et bevisst valg. Det koker ned til at Norges delegasjon (Endal dog ikke del av den offisielle delegasjonen) består av et knippe mennesker som motsetter seg en ny og progressiv ruspolitikk.  

Norge vil selvsagt argumentere mot dødsstraff i FN, men i 2016 er ikke dette lenger progressivt. De landene som virkelig er progressive er de som våger å ikke lenger straffe personlig bruk av rusmidler, uten å innføre nye og inngripende tvangstiltak. Og de som eksperimenterer med å gjøre distribusjon og salg av de minst skadelige rusmidlene lovlig. For eksempel Tsjekkia og Canada.

At brukerorganisasjonene ikke inkluderes i større grad representerer en strukturell urettferdighet der umyndiggjøring, ideologi og manglende mindretallsrettigheter er viktige komponenter. Denne skjevheten kan komme til å bli pinlig når man går inn i den offisielle UNGASS-debatten. For i et forum der de fleste vet at dagens globale narkotikapolitikk er en fiasko og at motstanderne av endring kanskje først og fremst er opptatt av å ikke tape ansikt eller posisjon, har Norge bestemt seg for å seile baklengs og med falske flagg — inn i fremtiden.

Undertegnede drar som eneste representant for de som virkelig ønsker en ny og progressiv narkotikapolitikk til New York på kort varsel og eget initiativ, etter en invitasjon til å delta på et forum for sivilsamfunnet den 18. april tikket inn i siste liten. Er jeg heldig får jeg fremmet et spørsmål i plenum på vegne av sivilsamfunnet — rettet mot dem som sitter med makten.