DE ANDRE: Det handler om å skyve noe så langt vekk fra oss selv at vi kan opprettholde det andres gruppetilhørighet, skriver Eivind Hofstad Evjemo i forfatterserien om asylpolitikk. Bildet er fra Politiets Utlendingsinternat på Trandum. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
DE ANDRE: Det handler om å skyve noe så langt vekk fra oss selv at vi kan opprettholde det andres gruppetilhørighet, skriver Eivind Hofstad Evjemo i forfatterserien om asylpolitikk. Bildet er fra Politiets Utlendingsinternat på Trandum. Foto: Cornelius Poppe / NTB ScanpixVis mer

Avhumanisering

Det blir først en holdning, og så en vane, og så er det kaffe og værmelding.

Kulturens mest spesifikke egenskap er at den definerer rammer for hva som regnes som innenfor, hva som er utenfor, hva som får være en del av språket, og hva som ikke får det. Kulturen har dermed også en forførerisk evne til å fange oss inn i mønstre og strukturer vi ser som naturlige.

Et historisk eksempel er slik Hannah Arendt gjorde oss oppmerksom på, at folkemordet under 2. Verdenskrig først ble mulig når jødene ble omgjort til en gruppe, og at det dermed i den tyske fantasien ble mulig å visualisere en verden uten dem. I Oslo har organisasjoner gjort gjentatte forsøk på å humanisere Rom-folket, men det ser ikke ut til å fungere. Den medfølelsen mange kjenner har ingen emosjonell tyngde og får dermed ingen kraft. Det finnes, med andre ord, en slags usynlig hånd som leder blikkene vekk fra menneskene, vekk fra kroppene, øynene, hendene, altså en slags avhumanisering som eksisterer fint innkodet i kulturen.

En annen del av avhumaniseringen er å forvise det andre til såkalte ikke-steder. Jeg har lenge fundert på hvorfor asylmottak systematisk legges utenfor bysentrum (det finnes unntak, f.eks. i Grong) og at de andre må ta til takke med lange, trøttende turer på rustne sykler fisket opp av kommuneelva, og dermed blir lett å visualisere som noe annet, der man selv kommer kjørende. Mottakene ligger ofte på de dårligste tomtene, materialene er av dårlig kvalitet og rommene ofte triste og personlighetsløse, tross alt: de er her i midlertidig. Selve produksjonen av grenser i kulturen ligger dermed også i det arkitektoniske og det topografiske som er med på å skape tankemønstrene som til slutt blir vår virkelighet. Det er ikke ulikt måten man tenker at dyretransport må skje i lukkede biler. Vi skal altså spise kjøttet, men ikke se måten dyrene behandles på, for det å se det ville ha preget følelsene våre og dermed klusset med våre roller som effektive forbrukere.

Det handler mye om å skyve noe så langt vekk fra oss selv at vi kan opprettholde det andres gruppetilhørighet. Om kategoriene blir klusset med, om for eksempel asylsøkeren lærer seg norsk, blir det enda mer nødvendig å etablere et rettssystem så komplisert at man kan være sikker på at saken pulveriseres i prosessen og man til slutt kan rette fingeren mot en paragraf og si; «det er best vi følger reglene, så behandlingen blir lik for alle». Et svært effektivt propagandavirkemiddel er som alle vet utmattende venting, ulne svar. Slik diverse diktaturer også fant en effektiv maktutøvelse i å tvinge folket inn i lange, kronglete køer som gikk rundt hushjørnet, og dersom dokumentet ikke var riktig fylt ut da du endelig sto foran byråkraten, ble sendt bakerst.

Følg oss på Twitter

Et samfunn har i dag blitt så uoversiktlig at å utøve skjønn blir essensielt. Men skjønn relativiserer også hele den byråkratiske måten å snakke og tenke på, og gjør grensene uklare. Det finnes ingen sak som er lik, ikke noe menneske som er likt, og hvordan skal man da navigere? Jeg har hørt historier fra kommuner som har fått tilsendt enslige asylsøkende barn, men uten å ha noen struktur for å gi dem en verdig mottakelse. Guttene grafser på jentene, sies det, de sloss i friminuttene, ødelegger undervisningen for andre, skaper uro, frykt. Det mumles om hjemsendelse rundt kommunens middagsbord. Som om det er det alt handler om, hva som er mitt problem og hva som ikke er det, og at det ikke finnes noe alternativ midt imellom. Enten får de andre lære seg norsk på kort tid, glemme traumene de bærer på (fra en krig Norge også er involvert i), eller så må de skjæres av den norske samfunnskroppen og sendes hjem: Eller vært fall til det vi definerer som deres hjem. Definisjonen på humanitet handler mye om makt og ansvarsfraskrivelse, og så lenge norske politikere velger å se bort på makronivå, så legitimerer de også at det dannes et kulturelt blikk som gjør det samme på mikronivå. Det blir først en holdning, og så en vane, og så er det kaffe og værmelding.

Jeg har gjennom flere år gjennom organisasjonen JOY arbeidet med funksjonshemmede barn og unge bosatt på et barnehjem utenfor Baku i Aserbajdsjan. Jeg har sett barn ligge i uttissede bleier rett på steingulv, mange med skabb på store deler av kroppen og dårlig kroppskoordinering som hindrer dem i å få klødd seg skikkelig. Det er sjelden jeg kjenner på følelsen av at bare det å kunne klø seg er et privilegium! Samtidig som jeg kan kjenne bitterhet overfor måten de behandles på, overfor at et regime som er såpass rikt velger å overse dem, vet jeg at jeg er på bortebane. Dette er Aserbajdsjan. Men også her finnes det en tanke om humanitet og dens innhold som er interessant og relevant også satt opp mot en norsk målestokk. I dette tilfellet er det barn som fødes annerledes, og må innse, eller i hvert fall lide for, at de kommer til en verden som ikke gir dem rettigheter. Det samme gjelder for asylsøkende barn. De har også kommet til verden uten rettigheter. Jeg husker en historie da en av barna i Baku hadde fått maur i madrassen han lå på, og måtte leve med at det spaserte stier av dem over ansiktet hans på vei til brødsmulene på puta hans. Når den ansatte på barnehjemmet ble spurt hvorfor ikke madrassen ble byttet ut, var svaret at dette barnet ikke hadde følelser så det var ingenting å bry seg om. Og jeg tenker da: Hvilke radikale overgrep bli ikke mulig når man fraskriver andre mennesker deres evne til å føle?

I Margreth Olins film «De Andre» er det Husein (16) som gjør størst inntrykk på meg. Han er et menneske der alt håp er revet ut, bare kroppen sitter der, det er så vidt stemmen bærer.

Jeg har sett blikket hans før, hos en gutt på barnehjemmet. Han bodde på et lite areal, i en grind, han hadde verkende sår, smurt med noe grønt for å holde fluene unna, og ikke noe annet å gjøre enn å stå der og vente, vente (på hva?). Også han hadde dette mørket over seg som man får ved være glemt, overlatt til seg selv og fratatt alt håp. Når man forsøkte å ta ham meg ut, begynte han bare å gråte. Var det sånn det var å fornemme at det fantes et annet liv utenfor grinda, gjorde det kanskje smerten enda mer uutholdelig? Hva tror du? For jeg vet ikke, gutten hadde sluttet å prate og han døde vinteren etterpå.

Eivind Hofstad Evjemo, forfatter.
Eivind Hofstad Evjemo, forfatter. Vis mer

Man kan kanskje si at Olin krysser en grense når hun i filmen stiller som vitne i en asylrettssak, og gjør det naturfotografer ikke skal, nemlig å gripe inn idet det søte dyret havner i klørne til rovdyret. Eller, er det dette flere burde gjøre, gå utenfor sin myndighet, ikke forveksle kultur med natur, og gripe muligheten til å ta ordet om man kan?