Avhumanisering

Det blir først en holdning, og så en vane, og så er det kaffe og værmelding.

DE ANDRE: Det handler om å skyve noe så langt vekk fra oss selv at vi kan opprettholde det andres gruppetilhørighet, skriver Eivind Hofstad Evjemo i forfatterserien om asylpolitikk. Bildet er fra Politiets Utlendingsinternat på Trandum. 
Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
DE ANDRE: Det handler om å skyve noe så langt vekk fra oss selv at vi kan opprettholde det andres gruppetilhørighet, skriver Eivind Hofstad Evjemo i forfatterserien om asylpolitikk. Bildet er fra Politiets Utlendingsinternat på Trandum. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kulturens mest spesifikke egenskap er at den definerer rammer for hva som regnes som innenfor, hva som er utenfor, hva som får være en del av språket, og hva som ikke får det. Kulturen har dermed også en forførerisk evne til å fange oss inn i mønstre og strukturer vi ser som naturlige.

Et historisk eksempel er slik Hannah Arendt gjorde oss oppmerksom på, at folkemordet under 2. Verdenskrig først ble mulig når jødene ble omgjort til en gruppe, og at det dermed i den tyske fantasien ble mulig å visualisere en verden uten dem. I Oslo har organisasjoner gjort gjentatte forsøk på å humanisere Rom-folket, men det ser ikke ut til å fungere. Den medfølelsen mange kjenner har ingen emosjonell tyngde og får dermed ingen kraft. Det finnes, med andre ord, en slags usynlig hånd som leder blikkene vekk fra menneskene, vekk fra kroppene, øynene, hendene, altså en slags avhumanisering som eksisterer fint innkodet i kulturen.

En annen del av avhumaniseringen er å forvise det andre til såkalte ikke-steder. Jeg har lenge fundert på hvorfor asylmottak systematisk legges utenfor bysentrum (det finnes unntak, f.eks. i Grong) og at de andre må ta til takke med lange, trøttende turer på rustne sykler fisket opp av kommuneelva, og dermed blir lett å visualisere som noe annet, der man selv kommer kjørende. Mottakene ligger ofte på de dårligste tomtene, materialene er av dårlig kvalitet og rommene ofte triste og personlighetsløse, tross alt: de er her i midlertidig. Selve produksjonen av grenser i kulturen ligger dermed også i det arkitektoniske og det topografiske som er med på å skape tankemønstrene som til slutt blir vår virkelighet. Det er ikke ulikt måten man tenker at dyretransport må skje i lukkede biler. Vi skal altså spise kjøttet, men ikke se måten dyrene behandles på, for det å se det ville ha preget følelsene våre og dermed klusset med våre roller som effektive forbrukere.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer