FEIRER: Bergens Tidende feirer 150-årsjubileum med historiebok skrevet av Gudmund Skjeldal. Bildet er fra overgangen til tabloidformat i 2006. Foto: NTB Scanpix
FEIRER: Bergens Tidende feirer 150-årsjubileum med historiebok skrevet av Gudmund Skjeldal. Bildet er fra overgangen til tabloidformat i 2006. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bergens Tidende 150 år

Avisa for Vestlandet og Venstre

Hva har vært idéen med 150-åringen Bergens Tidende, spør avisas historiker ved jubileet, Gudmund Skjeldal.

Kommentar

Norske aviser har gjennom sin historie søkt balanse mellom børs og katedral. Teksten skulle formidle kunnskap og bidra til at velgerne kunne ta opplyste valg, den skulle peke ut en retning for landets utvikling og den skulle underholde. Men den måtte ha inntekter, mest i form av annonser.

Bergens Tidende, BT, har ikke vært noe unntak. Og som katedral og børs har den opplevd sterke spenninger, innad og utad. Striden handler om avisas sjel.

Ifølge Gudmund Skjeldals velskrevne og nesten lyriske nynorsktekst har avisa hatt to bærende ideer: Venstre og Vestlandet. Nå er begge ideene svekket: Vestlandet fordi avisa dels har trukket seg tilbake til Bergen som følge av lesersvikt for papiravisa, dels er blitt nasjonal, ja global, som følge av den digitale revolusjonen. Venstre forsvant ved egen hjelp midt på 1970-tallet.

Børsen ble fra starten tilfredsstilt av et ekspanderende næringsliv som ga eierne, stort sett familien Eide, rause utbytter, men også kapital til teknisk og journalistisk fornyelse. Ved reisens slutt sitter de gamle eierne igjen med en del millioner, mens de nye eierne, det globale mediehuset Schibsted Media Group med sine vel 7000 ansatte i 30 land har integrert BTs økonomi og i noen grad journalistikk i en felles enhet i den norske delen av selskapet. For de ansatte har det betydd at kolleger er blitt rasjonalisert bort og for eierne at inntektene er blitt større.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BT ble skapt i opposisjon til de rådende politiske synspunkter rundt regimet Stang på 1870-tallet, og knyttet seg til Johan Sverdrups linje og de reformkrav opposisjonen hadde både før Venstre fikk regjeringsmakt, mens partiet hadde det og etter at tida som statsbærende parti ebbet ut. Tilslutningen til Venstre kunne variere i styrke, og paradoksalt var den sterkest i etterkrigstida inntil Venstre sprakk på EF i 1972.

Skjeldal setter også forholdet til Venstre inn i en idéhistorisk ramme: Honnørord som «liberal», «frisinnet» og «human» gis ulike innhold over tid, men har blitt pusset på ny og på ny i løpet av de 150 år.

Avisas linje som talerør for Vestlandet har vært å forene by og land gjennom konkrete politiske krav. Ofte betød det vei, bru og jernbane. Journalister og redaktører kom fra bygdene, og de kunne spille på en forestilling om at Vestlandet ofte tapte til fordel for Østlandet og hovedstaden.

Men utover i etterkrigstida bygde avisa opp en Oslo-redaksjon som i stor grad styrte den politiske linja, og med medarbeidere som med tida kanskje også kom til å se de politiske utfordringene i et hovedstads- eller landsperspektiv. Ikke minst gjaldt det sikkerhetspolitikken, som var nesten ukritisk vestvendt, og særlig EF-saken i 1972 der avisa med sitt ja-standpunkt var på kollisjonskurs med store deler av leserskaren.

I dag definerer avisa seg som uavhengig og liberal. Den graver i private og offentlige skandaler, og inntar sterke standpunkter i kontroversielle saker. Dermed utfordrer den også uavhengigheten, og mangler kritisk distanse til egne standpunkter.

BTs historie kan leses som norsk presses historie, fra en famlende start både journalistisk og teknisk, til den moderne henvendelse til leserne på et mangfold av plattformer innenfor en høykommersiell ramme. I denne fornyelsens tid spør Skjeldal slik mediefolk og lesere gjør over alt: Hva skjer med ideene? Og hva skjer med journalistikken? Svarene er ikke opplagt.