Avismann og antinazist

Jan Erik Vold har laget bok om faren, Dagblad-journalisten Ragnar Vold.

I sommer så vi poeten Jan Erik Vold stå bøyd over kopimaskinen i tredje etasje i Dagbladet. Der håndterte han store, innbundne avisårganger fra mellomkrigsårene. Han gjennomsøkte hvert blad, hver spalte for å inne sin far.

Han fant 1400 artikler av Ragnar Vold, «norsk presses ubestridt ledende antinazistiskepenn gjennom hele tredvetallet», for å itere Arne Skouen. Det var den gang Dagbladet be kalt «Krigsropet» i den borgerlige pessen.

NÅ FORELIGGER boka «Motstand», et utvalg av disse legendariske avisartiklene fra Dagbladets gullalder da Gunnar Larsen, Johan Borgen og Ragnar Vold var disipler undersjefredaktør Einar Skavlans kateter. Med på stjernelaget var Ragnvald Blix som leverte etsende tegninger. Ti-tolv skrivere, som Jan Erik Vold sier, løftet Dagbladet fra 10 000 til 40 000 eksemplarer over en tiårsperiode og skapte Norges første progressive storbyavis.

- I denne kretsen av intellektuelle fullførte Ragnar Vold sitt journalistiske oppdrag. Han så den nazistiske fare, han oppsporet den, dokumenterte og analyserte den, sier Jan Erik Vold.

Utvalget begynner med tre kronikker i Dagbladet våren 1930 om den nazistiske fare i Norge. Ragnar Vold hadde vært i Berlin og sett det nye Tyskland storme fram, og advarte nå mot det «fascistisk anløpne Fedrelandslaget» der Fridtjof Nansen var garantist med Quisling på slep: «De norske reaksjonære er ikke lenger tjent med det parlamentariske partiet Høyre, de vil søke å organisere reaksjonen i en kamporganisasjon», skrev Ragnar Vold.

HØSTEN 1930 ER HAN tilbake i Berlin, som Dagbladets «reisende medarbeider». Det er som om han allerede rapporterer fra fronten: «de siste måneder har jeg slått mig lenger og lenger nordover (...) ved hjelp av avisforskudd og liknende (...) skrevet mine artiklerog reist til neste by». Reportasjene som nå kommer på trykk i Dagbladet har foruroligende titler: «Svarte dager for det tyske demokrati», «Alt klart for diktatur!»

Den antiautoritære Ragnar Vold ble tidlig formet. Som 16-åring hadde far brutt med kommunismen, det var en tung beslutning som ledet til en depresjon. Far skrev dikt i disse åra. Det var sentrallyrikk om sorg, ensomhet og forelskelser. Ikke dårlig skrevet, sier Jan Erik Vold. Men faren sa farvel til poesien, som han hadde sagt farvel til kommunismen. Ragnar Vold ble Venstre-mann, avismann og antinazist. Han hadde omsider funnet sin rolle, og den rollen skulle han fylle livet ut, sier Jan Erik Vold.

SOMMEREN 1932 REISER Ragnar Vold igjen til Tyskland. Nå blir reportasjene i Dagbladet stadig mer illevarslende, med titler som «Ut med jødene!», «Blant politiske flyktninger i Berlin Nord». Ragnar Vold observerer og registrerer. Han tegner øyeblikksbilder. Stilen er impresjonistisk: «Vi satt på en benk i Tiergarten og leste naziaviser. En unggutt kom forbi og slo seg ned på samme benken. Først satt han bare og kikket og tjuvleste avisene våre, men til sist kunne han ikke tie lenger, man måtte preke!

VED KOPIMASKINEN:  I Dagbladets aviskompletter fra mellomkrigsårene fant Jan Erik Vold 1 400 artikler skrevet av faren, Ragnar Vold. Kopimaskinen står seks-sju meter fra den
kontorpulten Ragnar Vold døde over, rammet av et hjerteattakk. Onsdag 22. november ville han fylt 100 år. Foto: HANS ARNE VEDLOG
VED KOPIMASKINEN: I Dagbladets aviskompletter fra mellomkrigsårene fant Jan Erik Vold 1 400 artikler skrevet av faren, Ragnar Vold. Kopimaskinen står seks-sju meter fra den kontorpulten Ragnar Vold døde over, rammet av et hjerteattakk. Onsdag 22. november ville han fylt 100 år. Foto: HANS ARNE VEDLOG Vis mer

- De leser Völklischer Beobachter? Ja, jødene er noen store svin! Herrene er nasjonalsosialister ikke sant?
- Vi er nordmenn.
-Ach so. Det er jo så mange jøder i Norge? Over hundre tusen, landet er helt forjødet, skrekkelig!
- Nei da, vi har bare noen få tusen. Det er nok ikke riktig. (...) Han reiste seg demonstrativt, ofret oss et siste, utpreget drepende blikk og snerret:
-Sosialdemokrater! Sosialdemokrater! Jødeyngel!

Ragnar Vold blir et sannhetsvitne.

En sein kveld reiser han inn i arbeiderkvarteret Berlin Nord. Han famler seg opp ei bratt baktrapp til femte etasje, og blir ført inn i et mørkt værelse:

«Det lille værelset er fullt av mennesker, de var 14 i alt. Noen satt ved et stort bord, enkelte lå, dels på flatseng på gulvet, dels på en sofa og et par senger som var stuvet sammen. (...) Der lå en blottende ung mann med hodet innhyllet i bandasjer. Han var våken, men orket ikke å snakke stort.

-Her ser De hvordan man behandler en lovlydig sosialdemokrat. Vi er redd for hans syn. SA har en forkjærlighet for våre øyne. Man slo ham over øynene med stålris til ansiktet var en eneste blodkake. (...) Men det var ikke bare hans ærlige øyne som fikk unngjelde. e her! (...) Ryggen var bedekket av med lange, strimete arr som stammet fra gummikøller og lærpisker.

Reportasjen er datert april 1933, samme år overtar Hitler makten i Tyskland. Opptakten til andre verdenskrig er begynt. Nå blir det for farlig å være i Tyskland. Fredag 7. april har Dagbladet denne overskriften på første side: «Dagbladets medarbeider Ragnar Vold måtte flykte. Fra Berlin i hui og hast. Nazistene ville arrestere ham for hans avslørende artikler om jødeforfølgelsene».

HJEMME I NORGE utgir Ragnar Vold sin første bok, «Tyskland marsjerer». Etter å ha «slått seg fram» med «avisforskudd og liknende» blir endelig fast ansatt i Dagbladet som utenriksmedarbeider i 1934.

Hvordan var det politiske klimaet i Oslo? I Aftenposten ble «Tyskland marsjerer» omtalt som «en hatsk politisk pamflett». Tidens Tegn skrev rosende om det fascistiske Italia. Norges Handels og Sjøfartstidende sympatiserte åpenlyst med Tyskland. Nationen var direkte nazistisk.

I DAGBLADET FOLDET nå den politiske skribenten Ragnar Vold seg ut. På lørdager hadde han store helsides analyser. Samtidig ble han trukket inn som lederskribent. Fram til krigen preget Ragnar Vold i stor grad avisas profil som Norges fremste antinazistiske organ, sier Jan Erik Vold.

Han kan si det med stor visshet. For i sommer gjorde Jan Erik Vold en oppdagelse. I de gulnede aviskomplettene fant han 500 anonyme lederartikler fra åra 1935-1940 forsynt med initialene RV. Han kjente straks igjen håndskriften. Ragnar Vold hadde gjort noe man ikke skal gjøre! Men han hadde bidratt til presseforskningen!

- Historien om avismannen og antinazisten Ragnar Vold er også historien om din far. Og du har skrevet et langt og personlig etterord i «Motstand». Var det vanskelig?

- Det var helt nødvendig! Fars yrke har styrt mitt liv. Jeg har videreført hans håndverk. Det begynte på ungdomssiden i Morgenposten. Så fikk jeg lov å skrive i Dagbladet på musikksiden, om jazz. Etter hvert fikk jeg dikt på trykk i tidsskrifter.

- I tidsskriftet Profil ble du venner med forfattere som hyllet Stalin og Mao? Hvordan reagerte du på omfavningen den gang, og hvordan reagerer du i dag?

- Den gang ville jeg ikke sette vennskap på spill. I dag sier jeg at AKP (m-l) representerer en form for galskap. At noen 25 år etter annen verdenskrig, midt i en økonomisk høykonjunktur i fredfulle Norge skulle kle fjellene med våpen, det er vanvidd hinsides parodien. La meg også si at det nye litteratursynet i Profil ikke representerte noen stor prestasjon, alt lå allerede i kortene. Å kjempe mot fascisme og nazisme i 1930-tallets Europa, derimot, det fordret mot og klarsyn.

- Hva svarer du alle som etter krigen sa at de ikke visste?

- De kan ikke ha sett i det som sto i Dagbladet. Det var helt umulig ikke å vite noe, hvis du ikke snudde ryggen til.

STILSIKKER: Ragnar Vold brukte litterære elementer i sine reportasjer.