Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Avismannen og filmskaperen

Arne Skouen var en ekte spaltist, en engasjert moralist og en kraftfull forteller. I går døde han. Her skildres hans liv som avismann og filmskaper.

MED ARNE SKOUENS

død i går er et av de mest bemerkelsesverdige norske journalistliv i moderne tid over. Få journalister har som ham fått sitt navn knyttet til så betydelige politiske saker. Han var i uvanlig grad en engasjert journalist, han sto i kamp en stor del av sitt liv. Engasjementet preget ham til hans siste dag som fast medarbeider i Dagbladet. Men også etter at han sluttet som lederskribent og kommentator i 1995, leverte han større og mindre artikler, preget av hans særpregede, myndige og tilhogde stil.

SKOUEN KOM

til Dagbladet i 1935. Han ble raskt kastet ut på dypt vann, bl.a. som rettsreferent under Rustad-mordsaken. Etter kort tid ble han ansatt som sportsredaktør, og dekket bl.a. de olympiske lekene i Berlin i 1936 sammen med redaktør Gunnar Larsen. Men han hadde debutert som forfatter allerede som 19-åring.

Arne Skouen kom til et myteomspunnet miljø i Dagbladet. Her var Einar Skavlan som sjefredaktør etter et par år som teatersjef på Nasjonalteatret. Her var Gunnar Larsen, suksessombrust forfatter, og Johan Borgen. Her var Axel Kielland, Halldis Stenhamar, Anton Beinset, Hans Geelmuyden og Ragnar Vold. Og selv om mytene i stor grad hadde beskjeden rot i virkeligheten, var det et inspirerende bekjentskap for en ung mann med dikterambisjoner.

BØKENE BEGYNTE

å komme. «Jeg er sjømann og sytten år» kom i 1935, «Nå skulde Ruth sett meg» i 1937 og skuespillet «Ansikt til ansikt» i 1939. Hans første virkelig skjønnlitterære suksess kom i 1941, med skuespillet «Barn av solen». Etter krigen ble det en lang rekke suksesser, både romaner og skuespill. Mest kjent er kanskje skuespillet «Ballerina» fra 1976, som ble spilt på en rekke scener også utenfor Norge.

Arne Skouen fikk, som alle Dagblad-medarbeidere, avkortet sin journalistkarriere under krigen. Han måtte rømme til Stockholm, og endte i New York som presseattaché, der han samarbeidet nært med Sigrid Undset. I denne tida ble han kjent med den særegne amerikanske formen for journalistikk som kalles «columns». Og den spaltist som gjorde sterkest inntrykk på Skouen, var Samuel Grafton i den liberale New York Post. Da han tok opp sin egen spalte i Dagbladet, Ytring, i 1971, var det med Grafton som forbilde.

MEN INNEN DET

var han et år journalist i Dagbladet før han gikk over til Verdens Gang. Der kom han også inn i et svært aktivt og intellektuelt stimulerende miljø, med Chr. A.R. Christensen, Bjarne Gran, Ragnvald Skrede, Hans Heiberg, Odd-Stein Andersen, Tor Myklebost og tegneren Pedro.

TIDA I VERDENS GANG

kombinerte han med film, og etter noen år begynte han helt og fullt som filmskaper. I midten av 1960-åra ble han også sterkt engasjert i kampen for de psykisk utviklingshemmede. Aksjonen Rettferd for de handikappede ble til etter et foredrag han holdt for fulle hus i Universitetets aula. Hans engasjement for de svakeste i samfunnet kom også sterkt til uttrykk etter at han kom tilbake til Dagbladet i 1971, bl.a. i Gro-saken - og det preget hans journalistikk helt til han sluttet som fast medarbeider i 1995.

MEN SELV OM

et brennende engasjement preget det meste av journalistikken hans, hadde han også sans både for de vare skildringene og de humoristiske sidene ved livet. I 1994 var han en av Dagbladets journalister under OL på Lillehammer, og hadde en daglig spalte fra livet i OL-byen. I 1996 kom hans erindringsbok fra journalistlivet.

ARNE SKOUEN

hadde et særpreget fortellertalent. Når han grep ordet, var det for å presentere en story. Slik sett var han i slekt med de gamle eventyrfortellerne. Hans viktigste ord var verbet, han skydde adjektiv og annen pynt og kruseduller. Hans journalistikk var drevet fram av en myndig moralisme, men under lå gleden ved å framstille i dramatisk form. Det kommer ikke slike journalister verken fra bygda eller byen nå til dags.

av Gudleiv Forr

Filmskaperen

DEN MANNEN

kunne forvalte sitt pund! Tanken melder seg nå, ved Arne Skouens bortgang. For han hadde jo iallfall tre karrierer, tre distinkte yrkesbaner han fikk utfolde seg på: journalisten, forfatteren og filmskaperens.

Hvordan fikk han det til? Å forvalte sitt pund har i sterk, kanskje avgjørende, grad å gjøre med disiplin, disponeringen av talent og krefter. Arne Skouen evnet dette i usedvanlig grad.

TA NÅ REGISSØREN

Skouen. Det ble sytten helaftens spillefilmer. Hans filmskapergjerning spenner over nøyaktig 20 år - fra «Gategutter» (1949) til «Ann-Magritt» (1969).

Ved inngangen til 70-tallet hadde han sagt sitt på film, mente han nå selv. Jeg spurte ham en gang seinere, da han igjen var på plass i Akersgata, om han ikke hadde noen flere filmer inne som han kunne tenke seg å...

Svaret var snaut og kontant: - Den skuffen er låst og jeg har kastet vekk nøkkelen.

Andre ting trakk sterkere - framfor alt et sosialpolitisk engasjement der han ble noe av en geriljakriger, men jeg vil tro med kraftigere konsekvens enn hva som ellers preger geriljakrigere.

OG SKOTTENE

mellom journalistikk og filmforfatterskap var ikke vanntette. De tre filmene om avvikere, også kjent som «Tilla»-trilogien, har med rette ry som det sterkeste og mest originale fra filmskaperen Skouens hånd.

Disse tre filmene, «Om Tilla» (1963), «Vaktpostene» (1965) og «Reisen til havet» (1966), har jo sine forbindelser ut til 1960- og 70-tallets Sosial-Norge. Skouens kamp for innsikt og erkjennelse i «Tilla»-trilogien og hans kamp i andre fora og media for handikappedes og, i vid forstand, forsømtes rett og verdighet, det henger i hop. Kunstnerisk fikk dette engasjementet også nedslag i scenedramaet «Ballerina» - det var Skouens djerve diktning i et stoff som ble den rikeste og varigste arbeidsmark for dramatikeren og journalisten: De såkalte avvikerne og deres vilkår som produkt av våre holdninger.

SYSTEMATIKER

var han - petimeter, sa noen i en blanding av beundring og misunnelse. Og det er nok her nøkkelen til hans rikholdige gjerning ligger, i evnen til fullt ut å samle seg om oppgaven for dagen, med klart fokus på målet. Det var under annen verdenskrig, under oppholdet i USA, at de første spirene til en regissørbane ble lagt: Etter å ha assistert ved oppsetningen av egne stykker i Norge, hospiterte han i New York hos den berømte teaterregissøren Erwin Piscator. Men kan hende den sterkeste impulsen kom fra Marcel Carnés «Dagen gryr» - i løpet av et par år så han den filmen et femtitall ganger og kunne den til slutt utenat, bilde for bilde. Det ble en skole i filmdramaturgi som satt som spikret siden.

EMNEKRETSEN

i de sytten spillefilmene er vid: Debutfilmen «Gategutter» er et tilbakeblikk på egen østkantbarndom. Fire av filmene kretser om okkupasjonstidas Norge, blottet for tradisjonelle helteattityder, en av dem, «Ni liv» (1957), ble Oscar-nominert. Og for dem som måtte tro Arne Skouen bare var en alvorliker i sine filmer, er det nok å minne om muntre verker som «Bussen» (1961), «Pappa tar gull» (1964) og «Musikanter» (1967).

FLERE TIÅR

etter at filmskaperen satte punktum, var han stadig et referansepunkt i hjemlig filmliv. De yngste filmfolkene ser neppe på hans filmskapergjerning for estetikkens skyld. Snarere som et eksempel på kontinuiteten i arbeidet, på evnen til å holde sine jern varme, på engasjementet i samtida, viljen til å ta dens problemer og mennesker innover seg. Der har folk som har valgt filmarbeidet som profesjon stadig noe å hente hos Arne Skouen.

Av Thor Ellingsen

OSCAR-NOMINERT: Skouen-filmen «Ni liv».
FILMREGISSØREN: Arne Skouen på filmsettet.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media