BÆRER VÅPEN:  Bevæpnet politi under domsavsigelsen i terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett 2012. 

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
BÆRER VÅPEN: Bevæpnet politi under domsavsigelsen i terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo tingrett 2012. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Avkjølende strafferunde

Voldskriminalitet krever et tenkende, ikke et skytende politi.

Tora Berger bommet to ganger i Holmenkollen søndag. Verdens beste skiskytter treffer ikke blinken hver gang. Rett nok er avstanden 50 meter, rett nok har hun gått noen kilometer i høy fart og rett nok er ikke avviket fra målet mange centimeterne selv når hun bommer, men hun bruker gevær nøye tilpasset formålet, og hun har tid til å konsentrere seg. Likevel går ikke kula «rett i» hver gang.

New York-politiet, som er erfarne våpenbærere, treffer målet i 18 prosent av tilfellene der våpen er brukt i yrkesutøvelsen, ifølge Time. Da de avfyrte 16 skudd mot en bevæpnet mann utenfor Empire State-bygningen i fjor sommer, traff politimennene ni tilskuere eller personer som gikk forbi. De traff også den mistenkte voldsmannen.

Dette var bedre enn gjennomsnittet for NYPD. Jeg syns likevel det mest interessante med episoden er feilskytingene. De fleste episoder der det kunne være aktuelt med våpen i politiets hånd, er det uskyldige i nærheten. Ofte vil åstedet være dårlig opplyst og stressnivået høyt. I alle fall kan politifolkene ikke regne med å skyte mot et fast mål som har en tydelig kontrast til omgivelsene, slik skiskytterne har. Å treffe et mål i bevegelse krever lang trening, stor konsentrasjon og en kald refleksjonsevne som de færreste har. Politi som har opplevd slike situasjoner, rapporterer at hjernen ikke fungerer som den gjør normalt. Mange forteller at de plutselig får tunnelsyn og mister hørselen. I ettertankens lys er de forbauset over at de har avfyrt skudd i det hele tatt.

For tida går det en intens debatt i Aftenposten om bevæpning av norsk politi. Debatten er etterdønningene av Politiforbundets landsmøte i fjor høst da 71 mot 53 delegater stemte for å arbeide for at politiet skal bli utstyrt med våpen på hofta. Vedtaket var i strid med resultatet av en spørreundersøkelse blant forbundets medlemmer året før da 60 prosent fortsatt ønsket et ubevæpnet politi, mens 20 prosent ønsket bevæpning. Ifølge en av avisdebattantene, politioverbetjent Tania Randby Gerthus, var avstemningen på landsmøtet nærmest resultat av et kupp av mannlige betjenter ved ordensavdelingen ved Grønland politistasjon i Oslo.

Hvordan det nå enn er med det, er det her snakk om alvorlige verdispørsmål. Norsk politi har etter 2. verdenskrig vært et uvæpnet politi i sitt daglige arbeid. Slik skiller norsk politi seg fra politiet i mange andre land. Men det gjør neppe norsk politi dårligere enn sine utenlandske kolleger. Snarere tvert imot: Et politi uten fingeren på avtrekkeren tvinges til å søke andre løsninger enn dem som kommer ut av geværmunningen.

Nå er det jo heller ikke slik at politiet ikke er bevæpnet når det anses nødvendig. Det er adgang til det som kalles «framskutt lagring av våpen», som innebærer at det skal finnes våpen i utrykningsbilene. Tidligere måtte politifolk i felten innhente tillatelse til bevæpning hos politimesteren. Nå kan denne beslutningen tas på lavere nivå. Bestemmelsen gir likevel tid til besinnelse og kjølig vurdering av en farlig situasjon før våpnene tas fram.

Etter 22. juli 2911 er det ikke like lett som før å argumentere for myk tilnærming til utfordringene politiet står overfor. Avbildningen av kriminaliteten i mediene og det offentlige rom for øvrig, gir inntrykk av at vi er omgitt av en hærskare hensynsløse terrorister drevet av religiøs eller politisk ekstremisme, og av kriminelle og tungt bevæpnede gjenger og grensesprengende vinningsforbrytere.

Dette er nok en flik av kriminalitetsbildet, og jeg skal ikke benekte at politiyrket til tider representerer utfordringer, og krever både mot og kreativitet. Men kriminalitetsbildet er langt mer nyansert enn det bildet vi ofte ser. Ja, statistikk viser at den totale kriminalitet går ned. Politiet har heller ikke overdødelighet sammenliknet med andre farlige yrker i vårt land. Når politiførstebetjent Andreas Farmen ved Grønland politistasjon refererer til en konfrontasjon med en ruset mann med kniv, skisserer han en situasjon som en del politifolk har opplevd. Men situasjonen ble åpenbart løst av ham selv og kollegene til tross for at de var ubevæpnet. Antakelig utførte de godt politiarbeid slik det norske folk ønsker at det skal utføres. Selv mener han det skyldes flaks og tilfeldigheter. Men med våpen i hånd, hadde kanskje både flaks og tilfeldigheter blitt annerledes og situasjonen farligere både for den rusede, menneskene rundt og politifolkene selv.

I Norge er det tradisjon for et mest mulig ikke-spesialisert politi med sivilt preg knyttet til det lokalsamfunnet det betjener. Dette har skapt tillit mellom politi og befolkning. Sannsynligvis er det også hovedgrunnen til at norsk politi er involvert i få skyteepisoder med skadde og drepte. Det er bedre med en «strafferunde» før skuddene faller enn etter.