Avklaring for afghanerne?

SULTESTREIKEN: Mens afghanerne venter på en endelig avgjørelse, er de henvist til en passiv og meningsløs tilværelse i mottak, på den norske stats regning.

DET VAKTE stor oppmerksomhet da et hundretalls afghanere sultestreiket på Domkirkeplassen i Oslo i juni i fjor. Det er den største protestaksjonen asylsøkere i Norge har gjennomført, for mange av afghanerne var den utløst av den FN-stridige behandlingen de hadde blitt til del. Åtte måneder senere har den norske regjeringen tvangsreturnert alle afghanerne den er i stand til, mens noen hundre afghanere som ikke kan returneres, lenge har ventet på en avklaring av sin situasjon.Regjeringen klargjorde denne uka at asylpraksis som er i strid med anbefalinger fra FNs Høykommissær for flyktninger, skal prøves av Utlendingsnemndas særskilte organ for prinsipielle saker, stornemnda . Gitt den markante utviklingen de siste årene bort fra FN i asylpolitikken, er det svært positivt at det skal etableres en ryddig, formell prosess for å avgjøre hvordan norske myndigheter skal forholde seg til FNs anbefalinger for ulike nasjonalitetsgrupper.

REGJERINGEN HAR SAMTIDIG bedt særskilt om at to afghanske saker skal prøves i stornemnda, for å avgjøre afghanernes videre skjebne. Det var mens sultestreiken ennå pågikk at Høykommissæren, med sjelden tydelighet for en institusjon som er avhengig av tett og fortrolig samarbeid med nasjonale myndigheter, offentlig uttalte at den returpraksis Norge la opp til var «helt uakseptabel». FNs posisjon, som beskrevet i posisjonsdokument av juni 2005, er enkel: Afghanere fra utrygge områder, eksempelvis i det krigsherjede Sør-Afghanistan, bør ikke returneres til et annet sted i landet med mindre de har en reell tilknytning der. Med dette mener FN en tilknytning av praktisk betydning - tilgang på grunnleggende livsnødvendigheter som bolig og mat. Kort sagt: Personer som ikke kan returnere til sitt hjemsted grunnet fare skal ikke henvises til en ustabil tilværelse på fremmed sted, hvor de risikerer å leve fra hånd til munn, i verste fall med en frykt for egen overlevelse.

DETTE ER IKKE ET radikalt standpunkt - FN kunne vanskelig vært FN dersom de hadde godtatt retur til en slik kummerlighet og usikkerhet som det ville være snakk om for mange av afghanerne. Afghanistan er et lutfattig land, herjet av flere tiår med krig. I tillegg kommer det forhold at tilgang på nødvendige livsbetingelser som bolig, arbeid og helsetjenester ofte er avhengig av forbindelser, i form av stamme, slekt og familie. Dette betyr at relokalisering til et sted hvor man mangler slike forbindelser, ofte innebærer en svært utsatt tilværelse.For bare noen få år siden ville det vært nesten utenkelig av norske myndigheter å utfordre FN slik man har gjort de siste par årene hva gjelder asylsøkere fra både Afghanistan og Somalia. Man ville ha forstått at å utfordre FN også innebærer å utfordre grunnleggende standarder for human behandling av mennesker på flukt. Etter de siste årenes utvikling under tidligere kommunalminister Erna Solberg har en mer nasjonal retorikk kommet inn. Som statsråd Bjarne Håkon Hanssen gjentok i Dagbladet 1. februar: «Dette handler om at norsk asylpolitikk skal bestemmes i Norge, ikke i Genève.» Dette er en trist stadfestelse av endringen i den norske tilnærmingen, sett på bakgrunn av det tette samarbeidet Norge lenge har hatt med FN i asylpolitikken. Det er ikke institusjonen FN som gjør at vi bør følge anbefalingene, eller for den saks skyld byen Genève. Det er Høykommissærens kombinasjon av et solid landfaglig grunnlag og humanitære standarder basert på flere tiårs erfaringer.

UTLENDINGSNEMDAS stornemnd er et relativt nytt organ som bare så vidt har begynt sin aktivitet, og behandlingen her kjennetegnes av flere beslutningstagere i en mer grundig prosess. Det er samtidig på det rene at Utlendingsnemnda som sådan har mye av ansvaret for utviklingen bort fra FN. Farene ved denne utviklingen ble tydelig markert i høst, da Utlendingsnemnda med forunderlig tydelighet uttalte at de ikke delte vurderingene til de mange tunge institusjonene, herunder FN, Leger uten grenser, Kirkens Nødhjelp og International Crisis Group, som advarte mot konflikteskalering på Afrikas Horn. Nå vet vi at advarslene var riktige: Krigsutbruddet som fulgte kort tid senere har brakt ny ustabilitet inn i hele regionen. Det er vårt håp at stornemndas bidrag vil være en bredere og mer åpen behandling, basert på en prinsipielt preget tilnærming til FNs rolle. Ikke minst bør denne prosessen gi Høykommissæren selv bedre anledning til å delta.

ANTALLET ASYLSØKERE som ankommer Norge har ikke endret seg etter at den rødgrønne regjeringen overtok. I 2006 var antallet asylsøkere like over 5000. Dette er lavere enn det som har vært det vanlige de siste femten årene. Mange i Regjeringen vil utvilsomt regne dette som en seier ü og kanskje vel så mye en grunn til lettelse, gitt frykten for at en økning i antallet asylsøkere kunne ha blitt et angrepspunkt i neste stortingsvalgkamp. Prisen som betales, har imidlertid vært høy. Oss bekjent var Norge eneste land i Europa som i høst tvangsreturnerte asylsøkere til Sør-Somalia i strid med alle advarsler. Da flyplassen i hovedstaden Mogadishu gjenåpnet i juli tok det bare noen dager før de første somalierne ble tvangsreturnert. Til sammen 16 personer ble returnert før Utlendingsnemnda innstilte returene i november. I desember var den samme flyplassen et av de første bombemålene til det etiopiske flyvåpenet.

AFGHANERNE ER OFRE for den samme, solbergske asylpolitikken hvor FN har vært ansett som et løst utgangspunkt som det står norske myndigheter ganske fritt å fravike. Det er fortsatt grunn til å tro at avklaringen av afghanernes videre skjebne gjennom behandlingen i stornemnd vil ta en del tid. I mellomtiden bør afghanerne tilkjennes retten til å arbeide mens de venter. Slike midlertidige løsninger er imidlertid ingen erstatning for den trygghet og stabilitet de må ha krav på - og som de før eller siden trolig må gis, så lenge FN fortsetter å motsette seg retur. Hva gjelder Afghanistan har FN nemlig visse muligheter til å gjøre sine vurderinger gjeldende. Bakgrunnen for dette er den trepartsavtalen som er inngått mellom Høykommissæren, Afghanistan og Norge for å muliggjøre både frivillig og tvungen retur, og som innebærer at FN deltar direkte i returprosessen. Dette er til stor forskjell fra tvangsreturene til Somalia, hvor FN var henvist til bare å fremme protester som det sto Regjeringen fritt å forbigå.

TREPARTSAVTALEN MÅ nødvendigvis være ett viktig moment i stornemndas vurdering. Det kan være liten tvil om at det er en forventning fra FNs side om at returene til Afghanistan baseres på - og begrenses av - deres anbefalinger. Kort sagt: En returavtale hvor FN inngår, må kun brukes for å returnere personer som FN anser trygt kan returnere. Dersom tidligere FN-stridig praksis i UDI og UNE skulle opprettholdes i fremtiden, vil det kunne vanskeliggjøre FNs muligheter for senere å inngå i tilsvarende avtaler med norske myndigheter.