Avkledd til skinnet

Grethe Nestor har åpenbart fått blod på tann etter at hun i fjor gjorde seg så fordelaktig bemerket med sin debutroman. Allerede nå foreligger bok nummer to.

Personlig likte jeg «Kryp» bedre, men «Happy» er heller ikke ueffen. Det er en straight fram beretning fra reklame- og motemiljø i Oslo, og det er utvilsomt en insider som har tastet den ned. Troverdigheten er høy, og det er nettopp den som er romanens fremst pre.

Intet emne er som kjent romankunsten fremmed, og av den grunn kan en anmelder ofte geråde i stor tvil. Det er jo så mye han/hun ikke vet noe om. Jeg innrømmer blankt at jeg knapt har holdt et skjønnhetsmagasin i hånda, enn si vanket i kretser som har med den slags magasiner å gjøre. Denne skrikende mangelen på kompetanse til tross, drister jeg meg likevel til å mene at Nestor har tatt miljøet på kornet. Og det er nok til å få de få hårene som er igjen, til å reise seg på mitt hode.

Taper

For makan til overflatiskhet skal man lete lenge etter. Her dreier nemlig alt, og da mener jeg alt, seg om å være pen og slank og vellykket, og kle seg i det riktige tøyet, og kjenne de rette menneskene og for øvrig klare seg som best man kan. «Jævla taper» er de to første ordene i romanen, og det er det som er den store skrekken: å bli en taper.

En slik taper fotfølger hovedpersonen som en ond ånd og minner henne om at det finnes en annen verden enn den anstrengt glamorøse som hun har fått en fot innenfor da hun ble ansatt i motebladet Fashion.

Hovedpersonen er glad for sin nye jobb, men føler ganske tidlig at det er noe som ikke stemmer. Og fornemmelsen blir sterkere etter hvert. At produktet de skaper, er en ren forfalskning av virkeligheten, er en annen sak. Sjefen innrømmer uten blygsel at de «lager et produkt som får kvinner til å drømme seg bort». Et slikt produkt er ikke «Happy». Hovedpersonens ubehag ender med at hun sier opp. Det skjer da de skal lage et feministnummer, og hun blir pålagt å retusjere vekk rynkene på bildet av den 40-årige Simone de Beauvoir.

Avhopper

«Happy» er skrevet av en kvinne som kjenner uttrykkene, sjargongen og hele tenkemåten i det miljøet hun beskriver.

Teksten er rik på ironiske snapshots, som denne lille kaféscenen: Hun noterer de forskjellige bestillingene, noen skal ha dobbel, nesten alle skal ha lettmelk, og Matilde trår til med fire suketter denne gangen, hun pleier å bruke tre.

Nestors kompetanse kan det ikke herske tvil om. I «Happy» opptrer hun som avhopper, avslører falske kvinneidealer og kler av skjønnhetens slaver til skinnet.

INGEN TAPER: Høy troverdighet og gode miljøskildringer kjennetegner Grethe Nestors andre roman, «Happy».