Avlyst modernisering

Forslag fra Seksuallovbruddsutvalget om å senke den seksuelle lavalderen fra 16 til 15 år har vakt tverrpolitisk avsky.

Fagfolk advarer og Verdens Gang anklager utvalget for å ivareta de pedofiles behov i stedet for å beskytte barn og ungdom mot seksuelle overgrep. I tillegg har kvinnebevegelsen hevet røsten mot at utvalgets flertall har avslått å innføre straffebud mot grovt uaktsom voldtekt. Bortsett fra enkelte endringer i pornolovgivningen er dermed forsøket på å modernisere seksualloven fra 1902 avlyst. Nå blåser det nordavind fra alle kanter.

Hvorfor mener så fagfolk og politikere at dagens opplyste ungdom ikke er bedre skikket til å bestemme over sin egen seksualitet enn ungdommen for nesten 100 år siden? Fordi vårt kollektive øye akkurat nå ser barn og ungdoms seksualitet nokså ensidig som et territorium som må vernes mot farlige og voksne inntrengere. Angsten for uønskete graviditeter er erstattet med den nye angsten for barneskjenderen. De siste årenes avsløringer av, og den opphetede debatten rundt incest, barneporno, internasjonale pedofiliringer og organisert barneprostitusjon, har konsentrert den offentlige samtalen om barn og ungdoms seksualitet rundt spørsmålet om overgrep utført av voksne.

Jeg skal ikke argumentere mot økt beredskap i samfunnet mot overgrep mot barn. Derimot vil jeg advare mot at frykten får dominere når vi har bruk for klokskap. Annerledes kan jeg ikke tolke kritikerne som hevder at Seksuallovbruddsutvalgets flertall foreslår at det skal være straffritt for voksne å ha samleie med barn under 14 år hvis lovbryteren er i villfarelse om alderen på barnet.

I forslaget heter det at «Villfarelse om alderen utelukker ikke straffskyld». I tillegget «Med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte» innrømmes tiltalte muligheten for at det kan foreligge formildende omstendigheter i enkelte tilfeller, men gis ingen tillatelse. Forbudet mot seksuell omgang med mindreårige under 15 år er i all hovedsak absolutt, og strafferammene foreslås skjerpet. Likevel tolker altså fagfolk og politikere forslaget som en utålelig utglidning og et kraftig anslag mot barns trygghet.

Nå skal jeg ikke påstå at barna i det norske samfunnet er trygge nok, selv om de har bedre vern mot fysiske overgrep enn i tidligere samfunn. Den internasjonaliserte urbaniseringen fører til store og uoversiktlige forandringer for barndom og ungdom både som idé og praktisk tilstand. En barndom uten overgrep er underveis til å bli en global menneskerett. Men en trygg barndom lar seg like lite vedta som vi evner å forby fattigdommen, eller, for å nærme meg våre sjokkerte politikere, den pågående spicegirlifiseringen av barnekulturen. Denne tendensen er viktig hvis vi skal forstå den massive motstanden mot forslaget om å senke lavalderen til 15 år.

Jeg mer enn aner et stort og økende ubehag i samfunnet over en generell og intens seksualisering av populærkulturen som ikke lar seg stenge ute fra barneværelset. Det gjør selvfølgelig politikerne også. Derfor velger justiskomiteens formann, Kristin Krohn Devold, de bekymrete foreldres side mot de antatt virkelighetsfjerne juristene når hun sier til Vårt Land: «Mens vanlige folk ser større sexpress og mer misbruk, ser disse juristene behov for å få loven mer teoretisk riktig. Det blir helt feil.» Og barneminister Valgerd Svarstad Haugland frykter et lovforslag som ikke vil verne barn mot seksuelle overgrep hvis barna staser seg opp til å likne voksne sexidoler. «Vi vet jo at Spice Girls er de store heltene for tida,» sier en oppbrakt barneminister til Dagbladet.

Det er med andre ord sterke og verdensomspennende krefter vår nasjonale bestemmelse om seksuell lavalder skal kontrollere. Lovbestemmelsene som rammer ulike typer seksuelle overgrep mot barn ligger riktignok utenfor bestemmelsen om lavalder. Men kravet om at den seksuelle lavalderen skal ligge fast, tjener utmerket som symbol på samfunnets vilje til å styre støtt når verden ellers er i rask forandring og truer våre barns rett til en trygg barndom. Uansett om det nytter eller ikke. Derfor ligger også narkotikalovgivningen såkalt fast, selv om den er beviselig uegnet til å redusere omfanget av misbruk og kriminalitet.

Det er opp til politikernes talent og intelligens å velge symboler som tjener deres sak. Det skal derfor bli politisk belastende å argumentere for en modernisering av lovbestemmelser som nå er høylytt tolket som støtte til pedofile overgrep. Reaksjonene mot juristenes forslag som skulle bringe Norge på linje med Sverige, Danmark og andre sentrale land i Europa og gjøre loven tydeligere, har trolig skjøvet en modernisering inn i framtida.

Mindre belastende bør det bli å drøfte utvalgets beslutning om å avstå fra å modernisere straffebestemmelsene om voldtekt. For kort tid tilbake var den offentlige oppmerksomheten rettet mot det manglende rettsvernet for kvinner som anmeldte voldtekt. Utvalget ble faktisk nedsatt i 1995 etter at Riksadvokaten hevdet at straffenivået var for lavt i voldtektssaker og justiskomiteen ba om å få vurdert straffebud mot grovt uaktsom voldtekt. Nå har utvalgsflertallet svart at nei, gjeldende lovbestemmelser om voldtekt skal ligge fast, vi skal verken ha nye lovbud eller utvidet strafferamme.

Riktignok har ingen sentral politiker ytret sin forargelse over denne beslutningen. Men skulle det igjen komme kraft bak etterlysningen av nye tiltak for å få straffet voldtekt, da har Seksuallovbruddsutvalget i det minste vist at det ikke inntar populære standpunkt.

Eller så har medlemmet og psykologen Thore Langfeldt vært for sterk.