Avmakt stemmer blankt

Valget neste mandag står om ulike måter å administrere den norske velstanden på. Mangelen på tydelige alternativer, gjør politikken fattigere.

AVMAKT:  Rovdyrmotstandere i demonstrasjon i Oslo. Motstanderne mot dagens rovdyrpolitikk i tog fra Stortinget til Slottet. 
Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
AVMAKT: Rovdyrmotstandere i demonstrasjon i Oslo. Motstanderne mot dagens rovdyrpolitikk i tog fra Stortinget til Slottet. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer
Kommentar

Den som følger litt med i lokalpressen i rovdyrområder, vil få inntrykk av at det ikke er bompenger og formuesskatt, men ulv, gaupe og bjørn som truer den norske modellen. Tilliten mellom moderne naturforvaltere og politikere på den ene siden og deler av velgerskaren, er på et nullpunkt. Løfter man blikket mot kommentarfeltene i sosiale medier, handler det også ofte om følelsen av utestengning fra hovedstrømmen i utviklingen.

Denne motsetningen kan sees som en siste rest av todelingen i norsk politikk mellom sentrum og periferi. Å forene disse motsetningene var gjennom hele 1900-tallet nøkkelen til politisk makt. «By og land, hand i hand» var Arbeiderpartiets slagord midt på 1930-tallet da partiet vokste mot flertall. I de siste par - tre desenniene er skillet mellom by og land visket ut. Der det tidligere var balanse mellom sentrum og periferi, har sentrumsverdiene seiret.

Det er mange elementer i denne utviklingen. Foran stortingsvalget er det naturlig å se den sentrale politikkutformingen og de aktører som deltar i den som bidragsytere.Stortinget som det norske demokratiets hovedhus er dramatisk forandret siden 1970-tallet. Representantene er blitt mer og mer lik hverandre. De er blitt profesjonelle med en profesjons normer. De og deres nye nettverk av rådgivere og høyt betalte spinndoktorer og lobbyister er gjennom utdanning og politisk trening en del av et stort ideologisk fellesskap av sentrumsverdier der pengene spiller en hovedrolle.

Skal vi tro Henrik Langelands siste roman, Fyrsten, er de ofte mer besatt av Rolex-feber enn rettferdighetsfeber. De har tilbrakt en stor del av sin ungdomstid innenfor utdanningssystemet. De færreste har erfaring fra et liv der sykdom, omsorgssvikt og fattigdom dominerer. De har heller ikke erfaring fra kamp for tilværelsen i strøk av landet der naturforholdene legger marginalt til rette for et utkomme som er etterstrebet i vår tid.

En naturlig følge av dette er at de verdier som gjelder i de voksende befolkningssentraene, får avgjørende gjennomslag i de politiske prosessene. Som forfatteren Jan Kjærstad skriver i Aftenposten denne uka: «Før var tanken å ta fra de rike og gi til de fattige. Nå er tanken at vi alle skal bli rike (...) Den kollektive innsats for en rettferdig fordeling av godene er byttet ut med individets strev etter å oppnå økonomisk gevinst». Norge har gått fra å være et samfunn til å bli et firma.

Historisk har Stortinget på sitt beste opptrådt mer som en nasjonal lokalforsamling enn som en nasjonalforsamling. Her har Stortinget skilt seg fra for eksempel det britiske parlamentet, der hensynet til City alltid har vært en slags rådende overideologi. Stortingets spesialøvelse var jernbaneforlik: «Jeg hjelper deg med din banestump om du hjelper meg med min vei». Slik ble landet bygget. Stortinget ivaretok landet utenfor hovedstaden og de store bysentraene, mens næringslivseliten med de tunge næringslivs- og finansinstitusjonene som tyngdepunkt, representerte byverdiene.

For noen tiår siden var stortingsrepresentantene formet gjennom en lang yrkeskarriere. Praktisk erfaring var deres politiske kapital. Sammen med utdanning fra folkehøyskoler, landbruksskoler, landsgymnas og lærerskoler, sikret dette at Stortinget hadde en sterk gruppe som representerte motkultur og folkedannelse i opposisjon til sentrumskulturen. Nå kommer både forvaltningens, næringslivets og medienes aktører, samt stortingsrepresentantene og deres rådgivere fra et enhetlig skolesystem som formidler de samme verdier og det samme samfunnssyn. Per Olaf Lundteigen er blitt verneverdig.

Stortinget har bygd opp et apparat for motekspertise til regjeringens apparat. Ethvert standpunkt trenger et motstandpunkt, var tankegangen med tilslutning til '68-ernes husfilosof Jürgen Habermas. Men i den avideologiserte administrasjonspolitikk som nå føres av alle partier, er også de blitt en del av kulturen. Da oppstår en mild variant av den politikkforståelse som preget arbeiderpartistaten i etterkrigstida: «Det fins én rett løsning på alt, og den forvaltes av oss».

For storparten av velgerne gir dette politiske løsninger som samsvarer med deres grunnleggende ønsker. Men de som faller utenfor, opplever politikken som urettferdig. De føler seg urepresentert, skjeller ut politikere og myndigheter og roper høyt i protest. Avmakten stemmer blankt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.