Avmakt ved et århundre-skifte

Vårens tilløp til debatt om de intellektuelle og deres samtid kunne for noen hver framstå som en øvelse i avmakt. Ved inngangen til det 21. århundre er det åpenbart at norske intellektuelle - les forfattere - har problemer med å finne seg til rette i en forestilling om den intellektuelles posisjon og ansvar som langt på vei ble fastlagt tilbake i det 19. århundre. Et aktuelt apropos til denne debatten foreligger nå med fjerde og nest siste bind av Jørgen Knudsens definitive biografi over danskenes intellektuelle gudebilde: Georg Brandes.

  • Jørgen Knudsen er i årets bind kommet fram til perioden 1896- 1914. Selv har han utstyrt denne epoken i Brandes' liv med undertittelen «Magt og afmagt», en tittel som hentyder til den stagnasjon og tilsynelatende handlingslammelse som preget kritikerens liv og arbeid på denne tida. Den raskt aldrende Brandes - han fylte 70 år i 1912 - kunne riktignok se en rekke av sine radikale merkesaker ført fram til seier. Det være seg Venstres politiske framgang, svekkelsen av kirke- og kongemakt eller den litterære realismens udiskutable posisjon.
  • Likevel ble altså ikke dette noe lykkelig år for høvdingen selv. Knudsen prøver å finne en del av forklaringen i Georg Brandes' psyke: Hans evige insistering på å være i forandring ga seg blant annet utslag i en sterk motstand mot å la seg fange inn i gitte kategorier. For ham var opprør ensbetydende med motsigelse, og anerkjennelse var noe han møtte med mismot. Tvangen i det faste forhold ble også en mani for Brandes. Noe som viste seg i hans nærmest tragikomiske eskapader i utroskap, og et patetisk, stivfrosset ekteskap.
  • Hele veien fastholder Brandes det Jørgen Knudsen kaller hans intellektuelle skole: Han vil gjerne forandre verden, men snarere ved eksemplets makt og symbolske markeringer enn gjennom direkte politisk press. Han er inspirator og igangsetter, men ikke organisator. Han er ånd, men ikke makt.
  • I Brandes' biografi kan en slik posisjonering forklares utfra så vel psykologiske som sosiale årsaker. Paradokset er at denne posisjonen er blitt adoptert av generasjoner nordiske intellektuelle, uten den samme ballast av kunnskaper og påvirkningsmuligheter. Det er forskjell på avmakt i form av bitter erkjennelse og i form av selvvalgt isolasjon. Selv ved et århundreskifte.