Avmaktkåt

Været: En av de få tingene som fortsatt kan gi oss den deilige følelsen av ikke å kunne gjøre noe fra eller til.

Denne uka tok det mer tid enn vanlig å gå til mandagsmøtet. Snøen falt og ble liggende. Det var langt mellom fotgjengerne. Ingen syklet. Snøen dempet lyden av dekk mot vei, man hørte bilene først når de var et par meter unna. Over den gamle harde snøen lå et glatt teppe av ny snø og gjorde fortauene bakglatte. Foran NRK hadde Erik Bye fått hvit fez. Jeg var nesten alene i en hovedstad som var overtatt av vær. Mennesket er ikke allmektig, sa været, her er det vi naturkrefter som bestemmer og vi kan sette dere mennesker ut av spill når det passer oss. Jeg hadde god tid, og det var storveis.

For oss mennesker er dette befriende: Når det ikke er noe vi kan gjøre. Når ting bare får gå sin gang. Når det første snøfallet kommer senhøstes og radioen sier at trafikken står og tusenvis ikke kommer seg på jobb og at samfunnet er tatt på sengen - da fryder vi oss, vi fotgjengere. Noe så forutsigbart som snø, sier vi, og snakker forutsigbart sarkastisk om veimyndigheter og bilførere, fram til vi får høre om den første ulykken og selvfølgelig skammer oss over at vi kunne være så skadefro. Men fram til det punktet gleder vi oss over at et velordnet og rikt menneskesamfunn av og til er prisgitt naturen, at den er sterkere enn oss. Vi går ut fra at naturen er klokere enn oss fordi den er mer naturlig, og at den dermed er bedre for oss på lang sikt enn det vi selv er. Sannsynligvis er mennesket den arten som har mest skepsis til egne evner.

På mandag var det bare en øvelse. Været flekset snømusklene og stanset der så fort vi hadde skjønt at det har mer å gå på. På busser og baner var det trangere enn vanlig, men alle kom seg surmulende på jobb i irriterende god tid før lunsj.

Det hender en gang omtrent hvert tiende år at jeg går ut fordi det regner. Da skal det regne ualminnelig mye. Det skal regne så mye at folk tar fram verktøykassa og vurderer å bygge en ark. Da går jeg ned i gatekrysset og vasser i vann og oppnår nærkontakt med min indre Gene Kelly. Selv det å gå en tur i byen og bli overrasket av regn kan være nok til å gjøre meg lykkelig: Synet av medborgere som trenger seg sammen under markiser og i portrom for ikke å bli våte i håret. Å ha fortauet for seg selv. Å kjenne klærne bli gjennomtrukket av regn og vite at det ikke har noe å si, fordi jeg snart kommer til å være i hus og kan ta på meg noe tørt. Å vite at regnet kommer til å slutte. Å vite at alt snart er tilbake til det normale.

Også her har man sine grenser. Ingen reiser til flomrammede områder og står på vannski mellom skorsteinene mens de vinker til stakkarene som sitter på tak og venter på å bli reddet. Jeg liker å se elvene gå høye og forte om våren, men en flom er per definisjon bare noe å glede seg over inntil den blir omtalt på Dagsrevyen.

Det ekstreme været betyr mer enn før. Det har fått en ny ladning etter at forskerne fortalte oss at det er vår feil. Man fryder seg ikke over bildene fra et evakuert Manhattan når orkanen Sandy slår inn over land. (Det kan hende at man er en smule skuffet over at bølgene er mindre enn de i Deep Impact og The Day after Tomorrow, men i så fall holder man det klokelig for seg selv.) Det er vanskelig å glede seg over det ekstreme været når man har laget det selv, og når man ikke lenger vet om klimaet kommer til å vende tilbake til en trygg normaltilstand.

Jeg skulle ønske orkaner og flommer og issmelting bare skyldtes naturlige svingninger og kosmisk stråling og solflekker. Det hadde vært strålende om alt dette ikke hadde noe med menneskeskapte klimaforandringer å gjøre, men når nittiåtte prosent av verdens klimaforskere sier at det sannsynligvis har det, velger jeg å tro på dem. Jeg tror på andre forskere. Når fysikerne sier at lys både har bølge- og partikkelegenskaper, tar jeg det for god fisk. Jeg skjønner ikke hva de snakker om, men jeg går ut fra at de har rett. Jeg ser ingen grunn til å tvile på forskerne som sier de har kartlagt det menneskelige genomet. Jeg tror på alle som har hvit frakk og klypebrett. Da ville det vært selsomt å gjøre et unntak for klimaforskere.

Det som skiller dem fra kvantefysikerne er at sistnevntes funn ikke fører til at vi må legge om livsstilen. Om oppdagelsen av Higgs-bosonet blir bekreftet, må jeg ikke dermed slutte å spise skalldyr eller melde meg inn i kor. Men klimaforskernes funn legger drøssevis med føringer for oss alle, de peker mot sparetiltak og begrensinger i vår handlefrihet. Kanskje jeg må slutte å spise koteletter til frokost. Kanskje jeg må slutte med mine månedlige spahelger i Riga, uansett hvor mye jeg har fortjent dem. Hvis klimaforandringene er menneskeskapte, er det også opp til menneskene å snu utviklingen og begrense skadevirkningene. Takke meg til snøen på mandag. Takke meg til sånt jeg ikke kan gjøre noe med.

Det er en besnærende tanke at de fleste klimaforskerne er korrupte juksemakere. Det hadde vært flott å få avslørt at de alle leverer falske tall for å gi sosialistiske regjeringer et påskudd til å sette opp bensinprisene og bedrive generell gledesdreping. Siden sosialisme som kjent er en vedvarende kamp mot velstand og gøy.

Dessverre klarer jeg ikke å tro på en så omfattende konspirasjon. Derfor blir jeg desto mer imponert av de som klarer det. Jeg beundrer de som sier at vi vet for lite til å innføre politiske tiltak for å motvirke klimaforandringene, de som vil at det skal forskes mer. Selv om det åpenbart aldri vil kunne forskes nok til at disse menneskene skifter standpunkt. Jeg misunner dem kraften i deres overbevisning. Jeg savner å glede meg over drittvær. Snøen kan jeg derimot fortsatt sette pris på. Denne helga skal det bli stas å ta helikopter til hytta.

Spaltist:  Knut Nærum skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet
Spaltist: Knut Nærum skriver lørdagskommentaren i Dagbladet hver fjerde uke. Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet Vis mer