Anmeldelse: Arto Paasilinna - «Krigshesten»

Avsindig vodkafyll fra første til siste side

Ellevill krigsroman fra finnenes høyt elskede forfatter.

Helsingfors: Den finske forfatteren Arto Paasilinna fotografert av Dagbladet i 2009 i det han tenner en røyk med en annen. Foto: Jørn H. Moen
Helsingfors: Den finske forfatteren Arto Paasilinna fotografert av Dagbladet i 2009 i det han tenner en røyk med en annen. Foto: Jørn H. MoenVis mer

«Krigshesten»

Arto Paasilinna

5 1 6
«Forrykt finsk krigskomikk.»
Se alle anmeldelser

15. oktober 2018 døde Finlands kanskje mest elskede forfattere, Arto Paasilinna. Han hadde da 35 romaner bak seg; ellevilt absurde fortellinger om den tungsinnede ofte fordrukne finske folkesjel.

Paasilinna selv fikk et endelikt som på tragikomisk vis kunne hendt en av hans romanskikkelser. Han døde på pleiehjem, etter å ha blitt hardt skadd da han kolliderte med en restaurant noen år tidligere.

Paasilinna var en elsket forfatter også utenfor Finland. Romanene ble oversatt til 50 språk, og han mottok en rekke priser, også i utlandet. Bortsett fra Albania, var Norge pinlig nok det siste land i Europa som oversatte ham.

Det skjedde først i 2004, med gjennombruddsromanen «Harens år» fra 1976. Da Dagbladets Fredrik Wandrup intervjuet ham i forbindelse med lanseringen, sa begersvingeren Paasiilinna at det alltid lå et alvor bak bøkene hans; død, sinnssykdom, lidelse og selvmord. Dette blant annet fordi han selv var krigsbarn, og tilbrakte sine 10 første år på flukt.

En merkelig duo

Krigen er et gjennomgangstema i mange av romanene hans, og «Krigshesten» er lagt til Paasilinnas fødselsår, 1942. Den åpner med at et fly tar av fra den dypfrosne Finskebukta utenfor Leningrad.

Flygeren er løytnant Gennadij Savolenko, en svær og flott mann med kullsvarte barter, iført Den røde armés flygeruniform. Hans oppdrag er å teste det sovjetiske kampflyet Sjturmovik. Det er for øvrig flyet som i det faktiske liv ble regnet som en Sovjetunionens viktigste våpen under den andre verdenskrig. Stalin selv beskrev det som like viktig som luft og brød.

Med seg på jomfruturen har flygeren den radmagre apotekeren Vassilij Kunitsjin. Han bor i Leningrad, men er opprinnelig fra Ingemarland, og snakker derfor finsk. Den utmagrede, blide og klossete Kunitsjin er desant, altså sovjetisk fallskjermsoldat. Oppdraget hans er å slippes ned over Finland for å ta kontakt med motstandsbevegelsen.

Likeframt hverdagslig språk

Paasilinna ble ikke sjeldent beskyldt for å skrive alle romaner over samme lest. De handler ofte om en eller flere middelaldrende menn på reise i Finland. Det gjør også denne. Etter en flytur der Savolenko bomber det han ser; blant annet et meieri og en togvogn full av snøskuffer, skjer en av bokas mange absurde episoder. Kunitsjin peprer løs på månen i den tro at det er fiendtlige fly.

De kommer ut av kurs, og nødlander i et iskaldt vinterlandskap langt nord. De må gjemme kampflyet og begi seg av gårde for å finne mat og bensin. Men først må de skaffe Sjturmovik en tysk uniform. Det skjer ikke uten tragikomikk, og av de beste scenene er der de to vegrer seg for å drepe en ufyselig tysk offiser, etter at de har pepret løs på alt som rører seg under flyturen.

Det spesielle med Paasilinnas stil – godt ivaretatt av oversetter Ellen Holm Stenersen – er at de mest tragiske hendelser er pakket inn i et likefram, hverdagslig, nærmest lystig språk. Som da de kjekt og greit snakker om hungersnøden i Leningrad, de mange likene, og kråkene som er borte fordi den utsultede befolkningen langer dem i seg.

Sulten sitter i dem begge, også dette skildret på likeframt vis, da de endelig får smake kjøtt etter å ha skutt en tiur og radmagre Kunitsjin langer i seg: «Fuglefettet glattet ut furene som krigen hadde pløyd i fjeset hans, og han ble lysere til sinns etter hvert som han la på seg».

Elendig dypfryst land

«I krigen går skurkene fri, og de gode stryker med …» heter det et sted i boka, og finnene selv kommer sånn måtelig godt ut av romanen. De framstår naive, korrupte, lettkjøpte og tørste – og blir gjerne bestevenner med tyskerne for ei flaske brennevin eller to. Finland beskrives som et elendig, dypfryst land, nærmest ulevelig for mennesker, og som i de fleste av Paasilinnas romaner flyter alkoholen.

En av bokas mest absurde scener er der de kommer til en gård hvor bonden har blitt gal av brennevin han har fått av tyskerne. Han dreper alle hønene, jager sauene, gyver løs på barn og kone og må stenges inne. Den gale bonden skal for øvrig bli de to antiheltenes redning. Paasilinna har også klart å snike inn en Shakespearsk tragedie i handlingen.

Tilegnet hestene

Dyr spiller ofte en sentral rolle i Paasilinnas bøker. Den filmatiserte «Harens år» handler om en journalist som melder seg ut av alt, og legger ut på vandring ifølge med en skadet hare. Mens «Krigshesten» er tilegnet alle hestene som faller i krig. Duoen må skaffe seg en hest og drar til et hestemarked, søkkfulle av sedler som de har skaffet på usannsynlig vis.

Bare beskrivelsen av markedet viser krigens tragedie. Radmagre forskremte hester ødelagt av menneskenes krig. De to kjøper Heikki, og omsorgen for hesten preger mye av vandringen. Han er også sentral i denne merkverdige bokas vakre sluttscene.